Oslo Konserthus 11.4.2013 Aleksandr Glazunov: Saxofonkonsert, Luca Francesconi: Trama for saxofon og orkester, Igor Stravinsky: Petrusjka (første versjon), Oslo-filharmonien, dir.: John Storgårds, Rolf-Erik Nystrøm – saxofon
Rolf-Erik Nystrøm og hans saxofon får ha oss unnskyldt, det var den fargerike framførelsen av Petrusjka som virkelig gjorde inntrykk på denne konserten. Her fikk dirigenten John Storgårds virkelig tak på orkesteret og fikk fram det beste hos Oslo-filharmonien. De storslåtte fargene i dette rytmiske fyrverkeriet av musikk danner sammen med lldfuglen og Vårofferet musikk som ble skrevet for Diaghilevs Ballet Russes i Paris i årene 1910-13. Dette var musikk som revolusjonerte musikkhistorien med sine rytmer, sterke uttrykksmidler, kraftige dissonanser og ikke minst rytmikk.
Med dette verket svingte John Storgårds og Oslo-filharmonien seg opp til de virkelig store høydene. Med en massiv slagverksseksjon bak seg eksploderte denne musikken i fargerike utbrudd, et fyrverkeri av klanger støttet godt opp av tette dissonanser. I motsetning til Vårofferet skal ikke det barbariske og forhistoriske skildres. I stedet er det en karnevalscene med en dukke som har menneskelige følelser. Vi skal etterlates med undring på hva som er virkelig eller ikke.
Dette mystiske og magiske speiler seg i musikken. Brå kast, tette bilder – men først og fremst rytmisk og fargerikt. Et eksplosivt og gjennomført spill av orkesteret. Flott framføring!
Av de to verkene for saxofon og orkester må vi være ærlige nok til å si at vi fikk mest ut av av Luca Francesconis Trama. Dette verket fra 1987 var et mylder av kakafoniske lyder hvor orkesterets instrumenter omtrent spilte hver sin stemme med saxofonen som en klar budbærer i sin midte. Vi likte den anarkistiske organiseringen av verket og det resultatet som utkrystalliserte seg hos denne Stockhausen-eleven. Et lite ekstra pluss for den elegante avslutningstakten!
Glazunovs saksofonkonsert er et verk fra 1930-tallet men skrevet i hans senromantiske stil. Konserten er i dag nærmest å regne som klassiker innen sjangeren saxofon og symfoniorkester. Men for undertegnede gjorde det lite inntrykk, tross spillet.
Da må vi føye til at Rolf-Erik Nystrøm sto for et artig ekstranummer da han fikk følge av kontrabassist med å framføre noe ‘riktig tidlig-barokk’.
