Oslo Konserthus 11.6.2010 Inocente Carreño: Margaiteña (Symfoniske variasjoner), Alberto Ginastera: Danser fra balletten “Estancia” op. 8 (1. Los trabajadores agricolas – The Land Workers, 2. Danza del trigo – Wheat Dance, 3. Los peones de hacienda, The Peons of the Hacienda, 4. Danza final – Malambo), Tsjaikovskij – Symfoni nr. 4, op. 36 f-moll, ekstranummer: Brahms: Ungarsk dans, Bernstein: Mambo fra West Side Story
Orquesta Sinfónica de la Juventud Venezolana Simón Simón Bolívar, dir.: Gustavo Dudamel
Det utartet til sydlandske stemninger i Oslo Konserthus da to hundre unge musikere fra Venezuela inntok podiet og leverte en festfylt konsert med et fyrverkeri av et spill og engasjement vi aldri har sett maken til. Store deler av den fullsatte salen var også besatt av et publikum som til vanlig ikke oppsøker klassiske konserter i byens konserthus. Entusiasmen både på podiet og i salen var stor, det ble endog viftet med venezuelandske flagg som den reneste fotballfesten.
Vi har tidligere beskrevet det flotte prosjektet El Sistema i Venezuela der flere hundre tusen barn og unge får gratis undervisning og instrumenter av det offentlige. Kremen av de beste musikerne befinner seg i det nasjonale ungdomsorkesteret som spilte i Oslo i går, oppkalt etter revolusjonshelten Simon Bolivar. Deres dirigent Gustavo Dudamel er det nye stjerneskuddet på den internasjonale musikkhimmelen, ennå ikke fylt tredve! Han er i dag sjefsdirigent også for Göteborg Symfoniker og Los Angeles Philharmonic og dirigerer alle de store orkestrene og i operahusene verden rundt.
Orkesteret er nå på turne i Nord-Europa og kom til Oslo i går etter å ha gjestespilt i Gøteborg og kommuner i omegnen den siste uken. Stockholm og St. Petersburg står for tur.
Det er for å ta for pent i å si at stemningen var på kokepunktet allerede før konsertstart i går, mest pga. forventningene og det omdømmmet orkesteret må finne seg i. Så ble det også en konsert helt helt utenom det vanlige. Vanlige ord til å beskrive dette holder ikke. De unge musikerne viste et temperament og en spilleglede som var helt enestående. I Oslo hadde de valgt å legge vekt på musikk som lå deres identitet og selvfølelse nære, som i verk av venezuelaneren Carreño og argentineren Ginastera. Dette er musikk som er så å si ukjent for oss. Men framført med ekte spilleglede og ikke minst rytmisk innlevelse ut til fingerspissene ble det til mer enn en festaften.
For det tok helt av da det opprinnelige programnmet var over. I Bernstein-nummeret Mambo fra West Side Story som siste ekstranummer hadde de skiftet til nasjonal-fargete treningsdrakter som ga illusjoner av fotball-laget med Venezuela lysende på ryggen. Og alle de som var på byen denne fredags-kvelden og kunne observere folk med slike ‘fotball-drakter’ på seg må vite at dette var ikke i anledning pågående fotball-VM men et resultat av at mer enn to hundre overdeler ble kastet ut til publikum etter endt konsert.
Dette Bernstein-nummeret har også vist seg å bli deres varemerke. De har drillet inn handtering av instrumentene med å rotere dem i lufta som de var leketøy.
Da de over to hundre ungdomsmusikerne kom inn på scenen trodde vi knapt hva vi så. Ville dette gå bra? Vil over to hundre musikere – var det mer enn ti kontrabasser vi så? – spille presist og nøyaktig som, la oss si, et ‘vanlig’ symfoniorkester på hundre medlemmer?
Å, ja da! Dette klang vanvittig. Før pause hadde de valgt seg til dels sterkt rytmisk latin-amerikansk symfonisk musikk. Særlig i Ginasteras utdrag fra balletten Estancia som skal skildre fattige landarbeidere hadde det rytmiske sterk plass. Rent ut fascinerende var dette, særlig i avslutningsnummeret Malambo.
Javel, tenkte vi før pause, dette var det latin-amerikanske, hva da med den tradisjonelle ‘klassiske’ musikken?
Tsjaikovskijs fjerde symfoni var valgt ut for å vise oss dette. Dudamel kunne med rette vise med denne spektakulære og fargesprakende musikken av Tsjaikovskij hvor det hele hadde oppstått fra – fra rytmene, dansen og leken. Og omtrent aldri før har vi hørt slikt spenn og dybde som i det store pizzicatto-partiet i tredje-satsen!
Og det var ikke slutt med dette. Bernstein skulle som sagt lage en fargesprakende avslutning på dette fyrverkeriet av en konsert.
En detalj la vi merke til: den internasjonale stjernedirigenten Gustavo Dudamel sto ikke på podiet og mottok bukkende applaus slik vi er vandt til. I stedet gikk han ned i orkesteret og mottok de jublende ovasjonene sammen med de to hundre unge orkestermusikerne.
For et orkester! For en dirigent!
