Oslo Konserthus 21.9.2000 Mozart: Ballettmusikk og marsj fra Idomeneo, Irgens-Jensen: Passacaglia, Respighi: Vetrate di chiesa, Romas fontener
Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck
Det er ikke orkester og dirigent sin feil at komponister lager flott musikk som framstår som orkestralt fyrverkeri men som griner imot en med sin mangel på innhold. For Respighis to tonedikt, det ene for første gang framført i Norge, kan ikke akkurat kjennetegnes ved sin indre spenning. Derimot er de rike nok, på orkestrale utladninger.
Disse mestret Oslo-filharmonien og Manfred Honeck mer enn til fulle. Det var til tider frydefullt å følge orkesteret i all denne orkestrale gymnastikken. Utfordringene lot ikke vente på seg, de sto nærmest i kø for et orkester og musikere som mer enn gjerne tøyer seg litt lenger og demonstrerer hvilket eminent nivå de befinner seg på.
Respighi 1920-talls musikk har sterke filmatiske trekk i seg, og fungerer sikkert bra ved enkelte anledninger. Mot denne utvendige orkestrale utladningen bør det balansere verker med mer innholdsmessig tyngde.
Mozarts ballettmusikk og marsj fra operaen Idomeneo var for lett i må måte, selv om det klang friskt og fyrig. Honeck har et utvilsomt godt grep om Mozart, som han hadde da han ledet framførelsen av denne Mozart-operaen for et par sesonger siden.
Derfor ble det Ludvig Irgens Jensens store orkesterverk Passacaglia som kneiset på denne konserten. Flott, høyreist og med sug i de store spennene, særlig mot avslutningen, ble vi tatt med på en reise til en av de viktigste verkene til en av det forrige århundrets store norske komponister. Ludvig Irgens Jensen baserer mye av denne musikken på koral-liknende enkle vendinger som han nærmest på brucknersk vis hever opp mot store orkestrale høyder.
Dette verket viser oss at det er mye å hente i vår orkesterlitteratur fra forrige århundre. Fra før av har Stavanger Symfoniorkester hatt stor suksess med å hente fram Harald Sæverud og gjøre praktfulle CD-innspillinger med hans musikk. Nå er de i ferd med å gjøre det samme med Geirr Tveitt. Vi venter bare på at noen tar for seg Fartein Valen, Klaus Egge, David Monrad Johansen – og Ludvig Irgens Jensen.
Sannelig flott at Oslo-filharmonien fikk vise at det er mer enn et symfoniorkester her i landet som bryr seg om norske komponister!
