Die Vögeln
av Walter Braunfels
(Etter Aristofanes) Decca Entartete Musik 448 679-2
Det var det utskjelte CD-mediet ‘sampleren’ som førte meg på sporet av denne operaen. På introduksjons-skiva til Entartete Musik-serien – også omtalt her – hører vi et spor fra denne operaen. Og dermed var det gjort. Vi måtte bare skaffe oss hele operaen.
Det ligger altså ingen generell anbefaling fra vår side om å velge samplere og samleplater bak dette. La oss bare fastslå at denne samlingen har hatt sin hensikt: Vi gikk sporenstreks hen og skaffet oss hele CD’en.
Dagen etter spurte naboen: hva slags herlig operamusikk spilte du i går?
For dette er ikke snaut. Du må være ganske rensket for muligheten til å oppleve kunstmusikk hvis ikke denne operaen umiddelbart tar et skikkelig tak i deg. Og gjør med denne operaen som med mesteparten av de utgivelsene som er kommet i Entartete Musik-serien: snur trill rundtpå din oppfatning av dette århundrets musikk.
For dette er ikke et verk du bare registrerer som ‘interessant’ og ‘tankevekkene’. For undertegnede plasserer det seg som blant det fremste av opera fra denne epoken. Faktisk ligger sammenlikningen med Richard Strauss snublende nær. Braunfels hadde ikke det ekspressive uttrykket som eksempelvis Goldschmidt i hans ‘Hahnrei’. Derimot er dette musikk i senromantisk stil, trygt plassert i den tyske tradisjonen som oppfølger av Humperdinck-Siegfried Wagner og med Richard Strauss som nærmeste assosiasjon.
Hvem var så Braunfels og hvorfor spilles ikke hans musikk hvis den etter sigende skal inneholde så mange kvaliteter?
Du stiller samme spørsmålet som undertegnede. For meg var Braunfels et ukjent navn til nå. Da jeg hørte sampler-kuttet trodde jeg først at dette var nok en filmkomponist, en som i likhet med Korngold la Hollywood for sine føtter med sin spektakulære og fargerike musikk.
Men dette stemmer ikke. Braunfels tilhørte en av de ytterst få ‘Entartete’-komponistene som hverken emigrerte eller møtte sjebnen i gasskamrene. I 1933 trakk han seg tilbake fra offentlig og aktiv virksomhet og bosatte seg ved Constance-sjøen helt til Konrad Adenauer kalte ham tilbake til Köln i 1945 for å gjenoppbygge det institusjonelle musikklivet. Men i etterkrigstiden opplevde han det samme som andre gjenværende ‘Entartete’-komponister: musikkverdenen hadde funnet seg nye idoler. Nå var det Darmstadt-skolens modernisme og serielle strukturer man skal høre på, ikke musikk med et tonalt tonespråk.
Braunfels døde i 1954. Hans opera ‘Fuglene’ fikk imidlertid en fornyelse i 90-årene og ved operaen i Bremen i 1991 og en konsertframføring av den i Berlin 1994, førte til ny interesse for hans musikk. Berlin-framføringen ligger til grunn for denne CD-innspillingen som kom på slutten av fjoråret. Paralellen til hva som skjedde Goldschmidt er jo slående i så måte.
Men så til hans egentige samtid: Weimer-republikken og tiden rundt første verdenskrig. Det viser seg at Braunfels var en aktet komponist med mange fremtredende offisielle posisjoner i musikklivet. Han var sin tids mest spilte operakomponist nettopp ved siden av Richard Strauss.
Fuglene ble første gang spilt i 1920 og vakte en voldsom interesse. Komponisten ble tatt opp som fullverdig medlem av det Prøyssiske Kunst-akademiet.
Og her står vi altså ved en komponist og en musikk som nazistene ikka alene skal bære ansvaret for at er blitt ukjent for ettertiden. Også etterkrigstidens modernisme-kultus må ta sin del av skylden for at verdifull musikk fra dette århundrets tre første sekler gikk i glemmeboka etter annen verdenskrig.
Og hva så med dette verket?
Vi er på langt nær ferdig med det ennå. Det inneholder så mange musikalske skatter og bærer fram så mye fryd for øret at vi kommer til å spille det så ofte vi kan i lang tid framover.
Derfor finner du ingen nærmere beskrivelse av sangere, orkester og deslike i denne omtalen. Heller ikke om bearbeidelsen av Aristofanes drama til libretto og og opera virker vellykket eller ikke.
Her er det derimot så mye å glede seg over av ren musikk at det holder for uker og måneder framover. Om du har hørt sampleren og tror at Helen Kwon‘s nattergal er et isolert kutt, tar du feil. Det fortsetter i samme melodiøse sporet to og en halv time til.
Og liker du fortsatt ikke senromantisk musikk men holder fast ved Boulez-Stockhausen-Nono modernismen, mener vi du har en reaksjonær musikalsk smak: du evner ikke å oppdage det fornyende og estetiske i tidligere tiders musikk. Etter vår mening kan du da like så gjerne kutte ut Bach, Beethoven, Wagner og Mahler. For dette er musikk av samme styrke og glød.
