Mikhail Bulgakov: Fatale egg, 158 s. Gyldendal 2003
Den russiske forfatteren og teatermannen Michael Bulgakov er mest kjent for sin store bok Mesteren og Margerita som må klassifisere som en av 1900-tallets nøkkelromaner. Her opptrer Satan forkledd som magiker. Bulgakov oppnådde å bli stemlet som kontrarevolusjonær i 1920-årene men ble så tatt til nåde av Stalin og sendt inn i teateret hvor han arbeidet som skuespiller og iscenesetter.
Fatale egg er en av hans mange fortellinger fra 1920-tallet under den såkalte Nep-tiden. Det er en burlesk usannsynlig framtidsfortelling hvor satiren ikke engang ligger lett gjemt.
En forsker arbeider ned det evige temaet om ‘liv’ og finner fram til en livgivende stråle. Han bestiller så hønseegg fra utlandet med to hensikter: kurere den pågående hønsepesten og så få vitenskapelig materiale til å bevise sin livsbringende stråle.
Men eggene er forbyttet. I stedet for uskyldige høns får vi reptiler. Kjempemessige øgler, slanger og krokodiller klekkes ut med vitenskapens hjelp. De truer med å sluke alt levende liv, hvis ikke naturen på usannsynligvis griper inn.
Man kan godt ha stort utbytte av denne fortellingen uten å ta med seg de historiske omstendighetene. Men det hjelper å ha for seg at fortellilngen ble skrevet i en tid rett etter revolusjonen i Sovjet. Nå skulle framtiden bygges, prosjektene sto i kø, de første fem-års planene så dagens lys og folk fikk mat nok. Den nye tid innebar et veldig sprang for hele samfunnet. For åndslivet var det en usedvanlig rik tid. Før de store utrenskningene satt inn på 30-tallet opplevde man en intellektuell rus. Intet prosjekt og ingen tanke var for liten.
I denne fortelllingen gjør Bulgakow gjøn med partiapparat, byråkrater og tjenesteivrige ‘sersjanter’. Men bak dette igjen ligger også pekefingeren om hvor farlig det kan bli hvis vitenskapen begynner å tukle med livet. Det blir en absurd fortelling som kan leses med stor fornøyelse.
