Linwood Barclay: Farlig nær
Vega forlag 2010, 345 s.
I disse OL-tider er det lett å ty til klisjeer. Men jeg synes det er absolutt berettiget å bruke et ord som ‘feildisponering’ om denne boka. Forfatteren bommer totalt. I formen er dette en krim-bok. Men i den store tegningen ligger den nær en roman med sin vekt på skyld og ansvar. Det moralske dilemmaet, ansvar for egne handinger, ligger og dirrer hele veien. Men det ille er at tre fjerdedeler av bok er skrevet som en kjedelig nærmest innholdsløs fortelling om en middelaldrende mannen som driver et lite plenklipper-firma og hva han opplever og tenker i en mer eller mindre meningsløs tilværelse i en støvete småby på øst-kysten av det amerikanske kontinentet. Vi kunne jo sagt at dette er gjort for å bygge opp til den pangartede og store avslutningen. Men det blir for ensformig og intetsigende inntil du kommer til bokas siste sider. Det blir som et langt gjesp inntil da. Uten spenning, brodd eller humor.
Det er synd for det er mange viktige poenger som forfatteren bærer fram. Politikeres falskhet og misbruk av andre mennesker, i særdeleshet unge mindreårige jenter, får vi eksempelvis en stadig påminnelse om. Og familiehemmeligheter har vært et evig tema lenge før Ibsens tid.
Om du orker tre hundre sider hvor det nesten ikke skjer noen ting, så kan du trøste deg med at du vil oppleve en sluttdel som faktisk er fabelaktig god. Men stoffet skulle vært disponert litt bedre. Det går ikke an å skrive bøker som Northug (vanligvis) går langrenn!
