Fett, sa vi før i tiden om musikk som dette. Men nå hører ikke Scrjabin akkurat med i samme kategori som Isaac Hayes og Otis Redding. Men at musikken til sin tid kunne forsvare betegnelsen fet er utvilsomt. For i 1910 kunne man oppleve psykedeliske fargeorgel og visjoner om framføringer i Himalayas dype daler for å nå den høyeste ekstase. Så hvorfor ikke?
Scrjabin: Symfoni nr. 1, symfoni nr. 5 Prometevs – «Ildens dikt», Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, dir.: Vasily Petrenko, lida Kolsova – mezzo-sopran (Symf # 1), Alexey Dolgov – tenor (Symf # 1), Kirill Gerstein – klaver (Symfoni # 5), Lawo LWC 1160, 2018
Scrjabin har en helt spesielll plass i musikkhistorien. Som en ‘speisa’ komponist for å si det slik. Som en som så framtiden – 1960-tallet – i form av feite noneakkorder og musikk i farger. Eller dype daler blandt verden høyeste fjell.
Denne skiva omfatter spennet av Scrjabins symfoniske produksjon. Fra den rolige Wagner-inspirerte første symfonien, til den eksalterte femte symfonien, Prometevs ild, pakket med den ‘mystiske’ akkorden C-Fiss-B-E-A-D, et verk skrevet for fargeorgel og absolutt metafysisk og himmelsksprengende der det pekte henimot komponistens store framtidsvisjoner.
Hvorvidt Prometevs er en symfoni, en klaverkonsert eller et symfonisk dikt, er uvisst å si. Spennende er det i hvert fall der det bygger på heltoner, som i Debussy men absolutt ikke låter sånn, og skaper en stemning av mystikk og kosmos. Uten at du hører et eneste drag av impresjonisme i det.
Da Petrenko overtok som sjefsdirigent i Oslo hadde han allerede «brukt opp» Sjostakovitsj i Liverpool når det var snakk om CD-innspillinger. Men i Scrjabin fant han seg til rette og har faktisk gitt oss hans symfonier gjennom årene i utmerkete versjoner.
Som Mariss Jansons ga oss Tsjaikovskij med samme orkesteret. Uten sammenlikning forøvrig.
Uansett: fet musikk.
