Oslo Konserthus 3.11.2011.
Wagner: Tristan og Isolde – forspill, Isoldes kjærlighetsdød, Ingvar Lidholm: Poesis, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 5
Oslo Filharmonien, Ellen Ugelvik – klaversolo, Herbert Blomstedt – dirigent
En 80-åring i et herlig humør, så smittende av overskudd at han uten vanskeligheter forfører en hel sal. Herbert Blomstedt var i kjempeslag i Oslo Konserthus og gjorde dette til en festkveld. Det var ikke bare at han grep mikrofonen for å si noen sterkt fengslende ord om det verket på programmet som publikum kjente minst, Lidholms Poesis, men at han ledet denne konserten med et overskudd av et humør som begeistret stort.
Herbert Blomstedt er tidligere sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien i årene 1962-68, som vi husker fra Aula-tiden. Han ble hyllet på podiet i går fordi han dirigerte sin første konsert i Oslo for litt over 50 år siden med Vårofferet, Fartein Valen og Bartok på programmet, en konsert vi faktisk var på. Til gårsdagens konsert var det derfor lagt opp et program som ganske klart kan illustrere Herbert Blomstedts utrolig lange dirigentkarriere.
Ingvar Lidholms Poesis er et stort anlagt verk. Det ble skrevet i 1963 til Stockholms-filharmoniens 50-års jubileum. Blomstedt har spilt inn dette verket relativt nylig med dette orkesteret. Det er et ytterst kompleks stykke musikk, med bruk av tolvtoneteknikkens mest ekstreme og mest vanskelig tilgjengelige utslag, den serielle teknikken. Men det var uten tvil dirigentens svært humørfylte og levende innledning til verket som han holdt mens podiet ble rigget til, som i stor grad åpnet verket for oss og gjorde oss nysgjerrige. I stedet for å forklare musikken og tolke den for oss før vi fikk høre den – som vi opplevde i svært destruktiv grad ved årets Ultima-konsert, anskueliggjorde han svært levende hvilke bilder og hva musikk kan uttrykke og frambringe i oss, ‘som tilfedige sopphatter som dukker opp rundt på skogbunnen om høsten‘ var et bilde han brukte.
Et tyve minutters musikkverk som bygger seg opp på et rytmisk riff utført på sandpapir (!), stadige gjentatte og dels skjærende toneclustere (tette toner) og et klaver som gjør sin entre ved at pianisten legger hele underarmen over tangentene, var noen av ingrediensene. Dette var ny musikk i en tid da ny musikk virkelig var ny musikk. Besnærende og fascinerende – og gledeligst av alt var å oppleve hvordan publikum tok i mot dette. På en varm og åpen måte, gledelig overrasket over at man nå etter femti år var i stand til å få stort utbytte av ‘sandpapirmusikk’!
Wagners utrolig flotte Tristan-musikk kan stå som en illustrasjon av Herbert Blomstedts sterke musikktilknytning til Tyskland der han har stått i spissen for noen av de aller fremste symfoniorkestrene som i Leipzig og Dresden. Valget av Tsjaikovskijs femte symfoni betyr ikke annen enn at her kunne den tidligere sjefsdirigenten riktig boltre seg i musikk som Oslo-filharmonien kanskje mer enn noen annen kan uttrykke. Og dermed blir det flott!
Det er sjelden vi opplever en dirigent med et så utrolig smittende humør som Herbert Blomstedt viste i går. En festkveld!
