Oslo Kammermusikkfestival 2006 – Oslo Konserthus 19.8.2006 Festkonsert med festivalens artister
Det er to begivenheter ved Oslo Kammermusikkfestival som trekker kjendiser framfor noen, åpningskonserten i Aualen og den avsluttende festkonserten.
Så også i år. Mens man skulle tro at ‘alle’ var på Amanda-prisutdeling og filmfestival i Haugesund var det overraskende å notere seg alle de kjente ansiktene i Konserthuset i går. Men det hadde heldigvis den umiddelbare fordelen at kjendispressen med de innpåslitne blitzerne holdt seg unna, de slet sikkert noen barkrakker et sted i Vest-Norge.
Festivalsjef Arve Tellefsen kunne takke for årets festival – og selvfølgelig alle som støttet den. Sammen med i første rekke sitt kunsteriske team, Håvard Gimse og August Albertsen, kunne han nok en gang notere seg for en suksessrik festival.
Om konserten er det ikke annet å si enn at det var en parade av årets artister. Men det ble en utrolig la-a-a-ang konsert.
Riktignok gjenstår ennå noen konserter på festivalen, men det er på plass å se tilbake på hva denne festivalen betyr. Norge er stinn av sommerfestivaler og et par kammermusikkfestivaler har bidratt til å sette Norge på kartet. Men der Oslo ikke kan komme opp mot Risør hva angår miljø og kos er det en annen ting som slår oss, Oslo Kammermusikkfestival har maktet å sette fokus på det gamle Oslo til de grader at Christian Kvarts by fra 15/1600-tallet nesten står levende for oss. Og her kan Oslo stille opp med langt mer enn blide hvite trehus, det er en hel middelalder vi bringes inn i. Eller også framover i tid, vi føler for alvor også svingningene fra 1800-tallet når vi kommer inn i de rette omgivelser.
Og her har kammermusikkfestivalen fått en hjelper fra den ungdommelige rockefestivalen, Øya-festivalen, i de gamle ruinene i Gamlebyen, restene fra den første bebyggelsen i byen ved Lo-elvas os helt tilbake til 1000-tallet. Riktignok oppsto det noen ufrivillige kollisjoner med bassdunk som lot seg merke med Akershus festning en søndag med Schubert. Men dette kan la seg justere.
For kammermusikkfestivalen har styrke nok til å bekjempe verre ulyder enn dette. Nå er det forferdelige motorcrossracet i Oslos indre havn endelig lagt på is etter å ha gjort sitt for å forstyrre i et par år, ikke bare kammermusikk men en hel by. Dette symbolet på vår usmakelige velstand – hvor mange barnehjemsplasser svies bort i et par timers båtlek? – er gudsjelov borte. Synliggjøringen av denne platte avgudsdyrkelsen av noe av vår tids verste sider sto i et par år i grell kontrast til de verdiene og følelsene kammermusikken brakte fram i oss. Nå står kammermusikken alene tilbake. Det er tross alt håp for oss.
Vi har hatt en kammermusikkfestival som blir rikere og mer fylt av innhold fra år til år. Vi må bare si, vel blåst og velkommen igjen neste år!
