Oslo Konserthus 23.2.2008 Wagner: Götterdämmerung, Siegfried: Stephen Gould, Gunter: Trond Halstein Moe, Alberich: Marcus Jupither, Hagen: Magne Fremmerlid, Brünnhilde: Jane Eaglen, Gutrune: Edith Haller, Waltraute: Hege Høisæter, 1. Norne: Elsa Susanna Dalsgaard, 2. Norne: Ingebjørg Kosmo, 3. Norne: Itziar Martinez Galdos, Woglinde: Toril Carlsen, Wellgunde: Ingebjørg Kosmo, Fosshilde: Anna Einarsson, Den Norske Operas orkester, Den Norske Operas kor, Dirigent: John Fiore
Det var ikke mange som byttet ut en praktfull vårdag med flommende sol og (nesten) aprilvarme mot å gå innendørs for å oppleve fem og en halv times operadrama i Konserthuset lørdags ettermiddag. Men de som var der hadde en praktfull opplevelse.
Det var under halvfullt i Konserthuset på lørdag. Tatt i betraktning det sterke vårlyset utenfor og den vanvittige lengden på Wagners kanskje største verk, er det fullt forståelig. Men vi som var der hadde en opplevelse av en helt annen verden. Og det viser at operainteressen i Norge er levende og har mange tilhengere. Operasjef Bjørn Simensen burde i hvert fall ha gledet seg over at så mange viser slik levende interesse for operakunsten og stilte opp i går. Samtlige noen-og-hundre fortjener å burde vært invitert til en ekstra galla-forestilling i forbindelse med Bjørvika-åpningen om seks uker!
Wagners Götterdämmerung er kanskje ikke av det aller lengste som kom fra komponistens hånd. Her har vi flere grandiose operaer, hvor Götterdämmerung er ett. Men av emnets omfang, det som taes opp, er det utvilsomt det mest altomfattende han skrev. Intet mindre enn Ragnarok – Götterdämmerung – skal beskrives her. Gudenes verden går under, Valhall forsvinner i røyk og damp, det er drama om løgn og svik som etter nærmere 15-16 timers spilletid og fire operaer går mot avslutning. Tatt i betraktning at han bruker Edda-kvadene som noe av sitt grunnlag og at disse etter manges mening handler om hvordan romerriket i sin tid fordervet menneskeheten – de germanske stammene som levde i en slags urkommunistisk tilstand – med innføring av gullet og eiendomsretten, blir bildet ganske stort. Det angår menneskeheten og hvordan vi har innrettet oss. Intet mindre.
Så har han også laget et musikalsk tonebilde til dette som er veldig, fascinerende, spennende og som lar deg sitte naglet fra første stund. Musikken er i seg selv en kraft som kan holde spenningen opp i hele det kvarte døgnet det tar å framføre dramaet. Du behøver engang ikke få med deg et ord fra hva som synges – i går var det en fungerende tekstmaskin til hjelp – for å sitte fjetret.
Ta da med i tillegg et operaorkester i toppform, habile sangere hvor noen slo ut i virkelig toppklasse og kor og dirigent som bidro til denne festopplevelsen, har vi en lørdagskveld som ble brukt på en av de største opplevelsene vi har hatt på lenge.
Det var først og fremst Den Norske Operas orkester som vi har grunn til å framheve spesielt fra gårsdagens opplevelse. De spiller Wagner som om de ikke har gjort annet. Her stemmer det fullt ut de fleste steder. Det er jo ikke så mange år siden – litt over ti – at Nibelungen-ringen sist ble framført av dette orkesteret så litt må jo sitte igjen fra den gangen. Men det er bare å gi seg over for et makesløst orkester som nå for alvor sier fra at det er blant landets fremste. Det er ikke bare de nye lykkelige omstendighetene på den andre kanten av byen som gjør at dette orkesteret kan se en ny herlig framtid i møte. Det viser at det er i stand til å mestre selv de aller største utfordringene og gi oss som tilhørere ekstatiske opplevelser.
Musikken – og ikke det tekstlige dramaet – er hovedsiden i Wagners verk. Så også i dette dramaet. I hver eneste detalj gjennomsyres dramaet av ledemotiver, små akkordforbindelser og intervalltrinn som antyder, assosierer eller åpent viser en person, tanke eller handling. Slik sett kan musikken nesten leve sitt eget liv. Jeg går ut i fra at de aller fleste av de tilstedeværende i går var vel kjent med Wagners ledemotiver fra før. Derfor blir det mer enn velkomment å få brettet det ut slik som skjedde i går. Eksempelvis at Rhindøtrenes sang som egentlig er en kort intervallsnutt dukker opp helt i slutten av operaen.
Dirigenten John Fiore og Den Norske Operas kor bidro med sitt til at dette ble en stor musikalsk opplevelse. Den amerikanske Düsseldorf-dirigenten måtte her bryne seg på noe av det største en operadirigent står overfor, men han tacklet denne utfordringen på habilt vis. Koret, særlig i annen-akten, står for noe av den mest spektakulære musikken i operaen. Her grøsset vi av bare fryd.
Internasjonale sangere som Stephen Gould og Jane Eaglen som henholdsvis helt og heltinne – Siegfried og Brünnhilde – sto i spissen for denne framføringen. Vi kunne kanskje merke tendenser til litt anstrengthet hos Jane Eaglen til å begynne med, hun presset stemmen for mye, men da vi kom til den avsluttende 20-minutters arien Starke scheite falt alt på plass og hun ga oss en herlig opplevelse i denne største av alle opera-arier. Stephen Gould er en wagnersk heltetenor som deler på sine oppgaver ved operaene i Wien, München, Paris og Dresden. Ved fjorårets Bayreuth-festival sang han hovedrollen i Ringen. Men selv med sin erfaring og utvilsomt store stemmekraft er det ikke å nekte for at flere av de andre medvirkende satte han fullstendig i skyggen. Kanskje ikke for at de var så åpenbar mye bedre, men fordi det var overraskende og herlig å oppleve hjemlige sangere slå seg slik ut i full blomst.
Vi snakker om Magne Fremmerlid og Hege Høisæter. Førstnevnte gestaltet rollen som forestillingens store skurk. Mørk og grim i stemmen og ikke minst i holdning bar han rollen som Hagen fram til stor seier. Bevares for en mektig bass han er blitt!
Så har vi Hege Høisæter. Hun har en rolle i bare en av scenene, men får vist atskillig av hva som bor i henne. Hun framsto nesten som ny. Vi har sett tidligere på operascenen at det bor mye i henne, men her har hun tatt kraftige skritt framover til å bli en Wagner-sopran med imponerende stemmekraft. Fantastisk!
Det er flere som må nevnes, både av hjemlige sangere som gjester. Edith Haller som Gutrune og Marcus Jupither som Alberich, han som i den første operaen stjal rhingullet og satte det hele i gang, er blant dem. Vi skal heller ikke glemme å nevne Gibichungen Trond Halstein Moe i dette selskapet. Og apropos Rhinen, Rhindøtrene dukket opp som et teatralt innslag på begynnelsen av tredjeakten. Riktignok var det en konsertant framføring vi fulgte men Toril Carlsen, Ingebjørg Kosmo ogAnna Einarsson hadde fått mye ut av det. Kledt i sjøgrønne private kjoler med netting over skuldrene gestaltet de langt på vei i rollene de tre lekne nymfene som bare var ute etter å gjenopprette tilværelsens balanse. Særlig førstnevnte bidro sterkt med kraftig mimikk.
Wagners librettoer glimrer ikke akkurat med sitt dramaturgiske mesterskap. Han gjentar og gjentar seg selv, og hele historien skal gjenfortelles i en scene eller to for hver aktør som gjør sin entre. Hovedvekten ligger på musikken – og her er han mesterlig. Men på tross av sin omstendelige 1800-talls måte å beskrive verden og menneskene på makter han likevel å gi det likegyldige og til tider melodramatiske liv og farger til en spennende fortelling. Her er musikken avgjørende. Et godt råd: til neste Nibelungen-framføring bør man sette av midler til en språkvask av Wagners språk. Noe fungerte svært bra i den norske oversettelsen i går men altfor mange ganger ble det kunstig og svært ‘direkte’ 1800-platt.
Men dette er smått. Det var en stor opplevelse i Konserthuset i går. Dermed er det symbolsk nok farvel til operaens tidligere liv og flere års konsertante Wagner-framføringer med denne Ragnarok, som det blir på norsk. Neste blir Bjørvika. Og da begynner en ny tid!
