Verdi: Don Carlos konsertant framføring, Solveig Kringlebotn, Antonio Nagore m.fl., Den Norske Opera kor og orkester, dir.: Myung Whun Chung,Oslo Konserthus 9.11.1997
Det ble en utrolig kveld i Oslo Konserthus i selskap med Verdis Don Carlos og et oppsiktsvekkende sterkt lag av solister samt et veltrimmet operaorkester under ledelse av et lite fyrverkeri av en trollmann, koreaneren Myung Whun Chung.
Det ver sistnevntes store kveld. Mange ypperlige internasjonale solister til tross, det var han som sto for selve anrettingen av festmåltidet. Vi skjønner godt hvorfor musikerne ved Paris-operaen gikk til streik for tre sesonger siden for å beholde ham. Maken til energisk kruttbombe har vi sjelden opplevd.
Suveren Myung Whun Chung
Oslo er ikke underernært på gode dirigenter, heller ikke Den Norske Opera. Men Chung eide en suveren beherskelse av Verdis partitur, hans evne til å gripe musikken og inspirere de medvirkende, ikke minst orkesteret, var formidabel.
Du så på det hans aktivitet på podiet, hvordan han kastet musikerne bokstavelig talt ut i Verdis dramatiske musikk med bruk av hele seg. For store kroppen er ikke denne karen, det er nesten utrolig at denne lille skikkelsen rommer så mye energi og musikkforståelse.
For bare tre år siden sto han i fokus i den ulykkelige saken ved Paris-operaen, hvor den nye ledelsen først ønsket å frata ham ansvaret for kunstneriske disposisjoner, senere ville ha ham sparket. Det gikk også den veien – mot en mer enn kledelig erstatning hvis størrelse er av en slik beskaffenhet at den ennå ikke er offentlig.
I mellomtiden gikk musikerne ved Bastille-operaen til streiker og aksjoner for å beholde sin populære sjefsdirigent. Etter hans oppvisning i Oslo Konserthus i går, skjønner vi utmerket godt hvorfor.
Verdis mest dramatiske opera
Han viste seg også som en sympatisk leder av framføringen av Verdis tre timer lange opera, som i den versjonen vi fikk høre var litt forkortet. Don Carlos fortjener betegenelsen som Verdis kanskje mest dramatiske opera, også den som er karakterisert som inneholdende hans skjønneste musikk. De musikalske utfordringene er ikke alltid de enkleste. Med orkesterbesetning av wagnerske dimensjoner og kor samt ekstrakor, trenges det stor musikkforståelse og erfaring til å gripe linjene i dette verket.
Vi har opplevd versjoner av Don Carlos atskillig mer oppstykket enn det vi fikk servert i Oslo Konserthus i går. Det var helheten – linjen i Verdis dramatiske uttrykk – som Chungmaktet å holde fra start til mål. Og han fikk musikere, kor og ikke minst solistene med seg hele veien.
Sterkt lag med solister
Det er sjelden vi kan oppleve så jevnt besatt og så høyt nivå på solistsiden her hjemme. Tenoren Antonio Nagore som vi seneree vil få oppleve i Turandot, er for tiden engasjert ved operaen i Stuttgart. Han slet med en lei forkjølelse i går kveld og det var en svært imponerende prestasjon å oppleve at han maktet løpet fullt ut, selv om stemmen var opplagt redusert.
Solveig Kringlebotn i full utfoldelse
Derimot fikk vi oppleve en Solveig Kringlebotn i full sanglig utfoldelse. Rett fra Figaros Bryllup i San Fransisco med storheter som Bryn Terfel, Boje Skovhus, Sylvia McNair og Angela Kirschlager ved sin side, viste hun at hun fortjener plassen blant slike berømtheter.
Hun har lagt atskillig alen til sin kunstneriske vekst siden vi så henne sist. Tanken om å orientere seg i retning av Wagner og mer dramatisk tyngre stoff – det snakkes allerede om Elsa i Lohengrin ved Operaen neste sesong – bør ikke være tatt ut av løse lufta. Hun viste i går kveld at hun begynner å bli fortrolig med de kravene dramatisk tyngde setter. Samtidig er stemmen hennes om enn i ytterligere bedre form enn kanskje noengang. Særlig i fjerdeakten viste hun at hun eier en formidabel stemmeprakt under sitt kanskje noe uskyldsrene utseende. Det eneste som skjemmer er en aldri så liten men dog hørbar vibrato. Burde det ikke snart være på tide at hun viser seg selv den oppriktigheten at hun opptrer under sitt rette navn utenfor landets grenser?
Carsten Stabell sang i rollen som kong Philip II, også han imponerende og kraftig men disiplinert i sitt volum. Også på de øvrige plassene var det ypperlig besatt: Vi har allerede opplevd styrken i mezzoen Markella Hatzianos stemme her hjemme, og her kom hun kanskje ennå mer til rette enn hva hun fikk til når vi sist opplevde henne i Verdis rekviem med Oslo-filharmonien for tre uker siden. Oddbjørn Tennfjord og Trond Halstein Moe bekreftet bildet av solister på topp nivå. Linda Øvrebø fikk vist seg fram et kort øyeblikk som et lite solstreif fra oven.
Konsertant ga mersmak
Konsertant operaframføring er ganske vanlig verden rundt. Man velger gjerne musikalsk større verk som også kan ha proporsjoner som gjør full sceneframføring kompliserende. Eksempelvis kjører The Royal Opera House i London en vesentlig del av sesongen konsertant på grunn av byggearbeidene i Covent Garden.
I Oslo Konserthus hadde man valgt en løsning hvos solistene kom og gikk under framføringens gang, dog uten at det kunne kvalifisere til noen semiscenisk versjon. Løsningen hverken forstyrret eller løste opp konsertbildet, derimot ga den framføringen tilstrekkelig luft og variasjon, ikke til at den fulle sceneversjonens visuelle kraft ble erstattet, men nok til at vi slapp å stivne helt til gjennom tre timers konsert.
Utvilsomt har denne formen noe for seg. Det er mange operaverk vi blir unntatt fra å høre på grunn av store dimensjoner og ressurskrevende krav til scenisk framførelse. Dette kan utvilsomt være noe av løsningen. Vi kommer nærere musikken på denne måten, og blir minnet om at opera er minst 51% musikk.
Et lite tips til Operaen og andre som måtte tørre og satse mer på denne formen i kommende sesonger: tilretteleggelsen for publikum bør være bedre enn i går, både på programsiden og mulighet for å orientere seg i stoffet. Mulig at omstendighetene var noe spesielle i går, og det får heller unnskylde en noe oppjaget stemning.
Dette vil vi ha mer av!
