Ultima-festivalens åpningskonsert, Gérard Grisey: Modulation, John Cage:; Atlas eclipticalia, György Ligeti: Atmosphères, Esa-Pekka Salonen: L.A.Variations
Oslo-filharmonien dir.: Ingar Bergby, Oslo Konserthus 2.10.1998
Filharmonien iførte seg hodelykter i Konserthuset i går kveld. Showet var en del av framføringen av John Cages ‘stjernemusikk’, Atlas eclipticalis. Kanskje lå det mer opp til performance eller happening som med mye av John Cage øvrige ‘musikk’.
Som Arne Nordheim sa da han offisielt erklærte ULTIMA-festivalen for åpnet: ‘Samtiden er noe et sted mellom i går og i morgen.’
John Cage er den eneste ‘døde’ av de komponister som sto på programmet i går. Men han er kanskje den som også ser ‘mest framover.’ For i dette verket er det tilfeldighetene som rår grunnen: komponisten sier at det ‘kan framføres helt eller delvis, med en hvilken som helst spilletid, av et hvilket som helst ensemble…’
Ta et kart over stjernehimmelen. Legg et gjennomslagspapir med notelinjer over. Prikk inn posisjonene. Drei papiret litt. Prikk inn nye posisjoner, etc.
Da får man med andre ord: stjernemusikk. Om resultatet er ‘atmosfærisk’ og ‘tidløst’ som Oslo-filharmoniens program dristig spår, er en helt annen sak.
Men det var interessant. For med Cage bør vi alltid forvente at han liker å drive gjøn med våre veloppdratte normer og krav til hvordan ‘det skal være.’ Musikk eller happening, et fett, det forsvarte likefullt sin plass. Med hodelykter.
Om John Cage var interessant, var Gérard Grisey en åpenbaring. Hans klangfikserte komposisjon Modulations henter riktignok sin inspirasjon fra lydskulpturenes spektakulære verden – og det er jo ikke lenger modernisme, slikt var ‘in’ for 30-40 år siden.
Men at verket avgjort var det som gjorde størst inntrykk på gårsdagens konsert, er det liten tvil om. Behagelige klangkonstellasjoner – i første del i messig og i andre hos strykerne – skapte pirring og nysgjerrighet. Slik vil vi ha mere av!
Derfor ble også den forventede musikalske opplevelsen av LIgetis Atmospheres som vi kjenner som fra Kubricks film 2001 en romodyssé en liten nedtur. Esa-Pekka Salonens L.A.Variations var et dyktig orkestrert stykke hvor komponisten og dirigenten for alvor fikk vist at han mestrer det store symfoniorkesterets virkemidler. Her fikk vi en blanding av virtuoseri ispedd elementer av finsk folkemusikk, rock og jazz.
Vi må dessverre si noen sterkt kritiske ord om bruken av forsterket musikk ved symfonikonserter. Vi har slettes ikke noe imot at man tilføyer enkelte verk elementer av den klangfarge forsterket lyd kan gi. Men da må man også gjøre det ordentlig! Det er ikke bare å skru på en knapp. Det blir illusjonsdrepende, som i Griseys verk, når du ser messinstrumentene spille til høyre på scenen og lyden kommer ut fra venstre! Det samme gjentok seg med John Cage. Gudskjelov lot teknikken Ligeti og Salonen bli spilt slik musikken var komponert.
Det går ikke an å mishandle spillingen fra et profesjonelt symfoniorkester på den måten. Bruk gjerne mikrofoner og forsterkere, men ødelegg ikke konsertopplevelsen for publikum. Det dreier seg om respekt til syvende og sist.
Konserten sendes i kveld på NRK TV2.
