Hans Petter Blad: De nysgjerrige, Cappelen, 2005, 174 sider
Hans Petter Blad debuterte i 2002 med romanen I skyggen av små menn midt på dagen. Nå kommer han med den vanskelige andreboka, De nysgjerrige.
Handlingen i De nysgjerrige er lagt til det utenlandske studentmiljøet ved Sorbonne universitetet i Paris. Nicolai bor på det norske studenthuset i en studentby et stykke utenfor Paris med studenter fra mange land. Hvert land har sitt eget hus og Nicolai er fascinert over at husene ikke ligger sammen med dem en geografisk kunne forvente. Det norske huset ligger ikke sammen med det svenske og danske, men vegg i vegg med det brasilianske.
Jeg hadde, helt fra dagen jeg kom hit for et par måneder siden, forsøkt å memorere hvor de forskjellige nasjonenes bygg befant seg, slik at jeg aldri skulle være forvirret hvis noen sa de f.eks bodde på det indiske huset, da ville jeg umiddelbart vite at India lå mellom Belgia og Uruguay. Selve tanken om en universitetsby der verden fortonet seg radikalt annerledes var unektelig noe av en fransk idé, høytflygende, vidløftig, likevel gjennomført til punkt og prikke, som en roman av Perec eller konsekvensen i en Citroën DS, stormannsgal og presis på samme tid, på samme måte som metroen allerede fra starten av ble unnfanget, eller arkitekten Huysmanns sikkert egentlig katastrofale ommøblering av bykjernen, uten tanker om annet enn det fullkommet forførende, å virkeliggjøre en storslagen idé. En slik omrokkering av nasjonenes beliggenhet var naturligvis også spesielt godt egnet til å inngi oss studenter en forhåpning om at det rent faktisk var mulig å forandre alt rundt oss, at det eksisterte enkle og rettferdige grep som tilsvarte våre ungdommelige drømmer om en bedre og langt mer rettferdig verdensordning, på tross av at de færreste av oss, mistenkte jeg, hadde de ringeste politiske aspirasjoner. Likevel, at geografien vi fra barnsben av hadde blitt innprentet som den eneste gyldige og sanne ble falsifisert her inne på Universitetsbyen, gjorde mange av oss lette og optimistiske til sinns, det tangerte troen på egne evner til overskridelse hva framtiden angikk.
Nicolai har klart å få med seg den vakre, svenske Kaisa på fest, planen er at Kaisa skal bli full og gjøre noe hun vil angre på dagen etter. Planen får en uventet vri når Kaisa finner seg en langt barskere fyr, en portugiser og Nicolai ender opp til sengs med dennes date, amerikanske Daisy. Fra da av henger Nicolai og Daisy sammen ut fra følgende resonnement:
”Jeg tror,” sa hun, ”at det er en fordel om vi nå og da ligger med hverandre, da kommer vi ikke til å fremstå som like desperate. Jeg sier alltid noe dumt når jeg er desperat. Jeg kan takle å gjøre idiotiske ting, men jeg orker ikke lengre å snakke som en idiot i tillegg.”
Jeg nikket. Husket jeg ikke feil hadde Graham Greene tatt med elskerinnen i kirken for å ligge med henne. Kanskje var ikke Daisy så dum likevel.
”Jeg har merket det selv, hvor mye dumt jeg gjør når jeg er for ivrig” innrømmet jeg.
”Vi kan løse mange problemer på denne måten,” fortsatte hun, ”hvis vi begge får roet oss ned litt ved å ligge med hverandre, kan vi kanskje framstå som mindre patetiske.”
Hun kikket i retning av et kamera som kanskje eller kanskje ikke filmet henne idet hun fortsatte:
”Jeg orker ikke dumme meg ut flere ganger. Da ligger jeg heller med deg.”
I De nysgjerrige skjer det meste inni Nicolais hode, vi får innblikk i hans betraktninger av hverdagens mange små hendelser. Så skjer det noe dramatisk, Daisy blir utsatt for et overgrep, og Nicolay undrer seg over at han ikke føler noe sinne overfor gjerningsmannen. Både han og Daisy analyserer det inntrufne mer enn de reagerer på det. Dette plager Nicolay som filosoferer over om det er den akademiske tilnærmelsesmetoden som har lekket over i det private og har gjort ham immun mot normale følelser. Det er jo akkurat det han og hans medstudenter blir lært opp til: å lese om de grusomste hendelser i menneskets historie og analysere dem heller enn å reagere.
De nysgjerrige er en tankevekkende liten bok, spesielt for en tidligere universitetsstudent. Tenker vi alle så mye for mye?
