Finn Arnestad:
Orchestral Interference – Fiolin- og klaverkonsert, INRI mm.
Royal Philharmonic Orchestra/Oslo-filharmonien (Aurora)
Det har vært et formidabelt slipp av nye CD-er fra Norsk Komponistforening i år. Noe er av sånn middels kvalitet, andre utgivelser burde vært spart for det åpne marked (har man fått midler fra overføringssamfunnet, les Kulturråd eller andre prisverdige fond, bør man i noen tilfelle ta tilbørlige hensyn og forbeholde sin musikk og uttrykkstrang for familie og nærmeste krets) mens en rekke utgivelser ikke bare forsvarer sin plass i butikkenes CD-reoler, det er ypperlig og spennende musikk.
Ta disse to CD-ene for eksempel. Finn Arnestads musikk kunne neppe fått en bedre presentasjon enn gjennom disse to CD-ene. Han står fram som en av de mer sentrale i norsk musikkliv fra 50-årene fram til i dag , og CD-ene gir et utmerket bilde av hans tonekunst.
Fiolin- og klaverkonserten samt orkesterverket INRI er sentrale norske verk fra den periode i norsk musikkliv han var aktiv. Innflytelsen fra vår første store tolvtonekomponist, Fartein Valen, er merkbar hos Arnestads komposisjoner fra 50- og 60-tallet, som på INRI.
Vi har vant til å leve med påstanden om at INRI har vært Finn Arnestads hovedverk. Men vi er neimen ikke sikker på om dette er riktig lenger. Hør bare på fiolinkonserten, hvordan den smyger seg inn på deg med en moderat dynamikk og et førstemotiv som legger seg nesten ubemerket inn i orkestersatsen og egger musikerne videre. Dette er en konsert som har mulighet til gå ‘rett inn’ hos de fleste som setter pris på seriøs musikk – uten at det skal settes krav til modernistisk forståelse.
Det er de to konsertene, forøvrig ypperlig framført av henholdsvis Stig Nilsson på fiolin og Geir Henning Braaten på klaver, som er høydepunktene på denne CD’en. Det er mulig at det er nærhet i tid, hvor man både får med seg digitale opptaksmuligheter (fiolinkonserten) eller at Oslo-filharmonikerne låter bedre og bedre år for år. INRI lider i hvert fall den sjebne å være et radioopptak fra Universitetets Aula i 1980. Det forklarer kanskje sitt.
Klaverkonserten er det ferskeste verket på denne CD-en. Det ble skrevet i 1976, og opptaket stammer fra 1979, forøvrig med Arvid Jansons som dirigent, far til orkesterets nåværende sjefsdirigent.
Nevnes må også en riktig sprutende versjon av hans Arabesque med Per Dreier og Royal Philharmonic Orchestra.
Finn Arnestad holdt seg klokelig unna sin tids modernistiske jåleri: de serielle klangstrukturene. Han maktet å styre unna påhittene til den unge Boulez og Stockhausen som for en tid på sent 50- og tidlig 60-tall satte en retning som fungerte som et kvelende lokk på samtidsmusikken. Det gjør tilgjengeligheten til hans musikk atskillig enklere.
Du behøver med andre ord ikke være musikkekspert for å våge deg på denne type musikk. Med andre ord: en CD med en norsk komponist du vil sette pris på.
Jeg tror jeg nesten også vil våge påstanden om at denne CD-en har muligheter i seg til å nå langt flere enn den indre krets og de helt spesielt interesserte. Fiolinkonserten har et potensiale i seg og en kraft som kan få overraskende mange til å like Arnestads musikk.
Hans CD med kammermusikk er utgitt parallelt og gir oss en mer minimalistisk side av komponisten Arnestad. Her er komposisjoner av relativ ny dato. Også dette er spennende musikk, ja, faktisk svært så spennende. Du behøver ikke kjede deg et eneste sekund, og verkene stiller ikke krav til at du skal være spesiell liebhaber av hverken kammermusikk eller ny musikk.
Bare hør hans solo-sonater for henholdsvis kontrabass, trombone og fiolin, og du forstår hvor jeg vil. Når opptakene i tillegg er helt nye og gjort under den akkustiske overhøyheten i Eidsvold kirke, får du et resultat som både er smaktfullt og går rett inn i din musikalske nerve.
Få i tillegg med utmerkete utøvere som Henning Kraggerud, Christian Lindberg, Oslo Trio med flere og du har en CD hvor jeg bare har én konklusjon:
Dette anbefales!
