Tarja Lappalainen: Fra finske skoger til Ishavet – Ruijafinnenes historie og fortellinger, Migrationsinstitutet, Åbo, 2012, 283 s.
Dette er en bok vi har savnet. Den kaster et viktig lys over innvandringen til Norge og det som senere ble en folkegruppe i landet vårt, en offisielt anerkjent minoritet på linje med samefolket, nemlig kvenene. Det vil si, her er dette uttrykket erstattet med ruija-finnene som egentlig betyr de nord-norske finnene, eller finner i Finmark/den nordlige delen av Norge.
Grunnen finner vi ganske enkelt i et av de mange intervjuene som boka inneholder: mange oppfatter ordet kven som konstruert av nordmenn og som noe nedsettende. Da hjelper det lite at norske myndigheter i dag offisielt bruker begrepet kven. Det blir som om USA offisielt ville kalle sin fargete befolkning for niggers i alle offisielle dokumenter.
Dermed er vi inne på noe av det absolutt mest aktuelle med denne boken. Den er ikke bare med på å belyse en viktig del av norsk historie gjennom innvandringen helt nord i riket, men den kaster også et ubehagelig lys over norske nordmenns holdninger til fremmede, til de som ikke er født opp i dalen og kan telle flerfoldige slektsledd tilbake med graut, rosemaling og bunad.
For holdningen til finnene var fra slutten av 1800-tallet og faktisk nesten helt fram til dag (1960-tallet) preget av fordommer og faktisk forfølgelse. Toppen ble nådd i mellomkrigstida, ganske sikkert hisset opp av den tids fremmedfiendtlighet som ikke var et parti med et sterkt misvisende navn men som besto i den gryende fascismen og nazismen. Man snakket om den finske fare, dvs. at de som på fredelig vis kom fra fattige kår i Nord-Finland var en nasjonale fare for landet. De var et ledd i bestrebelsene på å slå Finmark under Finland. Følgelig var det forbudt å snakke finsk i skolen, finske publikusjoner og aviser ble bannlyst og prester sto på prekestolen og snakket om faren.
Situasjonen minner så altfor mye om situasjonen idag, denne gangen mot muslimer og fargete som også forlater fedrenes jord for å finne seg nytt utkomme i et land som flyter av honning, olje og fisk.
Det var mange finner som i nødsårene i det nordlige Finland dro mot kysten i nord for å rydde seg jord eller forsøke seg på det rike fisket i Nordishavet. Det var snakk om å overleve for seg og sin familie. De var driftige og nevenyttige folk som betø mye for landsdelen. Faktisk var de viktige for å befolke den østligste delen av fylket, Varanger. I perioder kunne de utgjøre det store flertallet i steder som Neiden og Bygøynes eller i en by som Vadsø. I mellomkrigstida kom også det ikke uvesentlige til at Finland hadde adgang til kysten i nord med Petsamo som ble avstått til Sovjet i 1944. Fram til da var det fritt samkvem mellom folkene i Varanger og finnene i det som i dag er Russland. Dette gjorde sitt til at handelen var med å styrke landsdelen og gjøre den rikere.
Boken inneholder et stort antall intervjuer med dagens etterkommere av de finske innvandrerne. På denne måten kaster den lys over tidlige tiders kultur og for mange kan dette også være å kunne finne tilbake til sitt opphav og dermed sin identitet. Bare av den grunn er dette en utrolig viktig bok.
Den største svakheten ved denne utgivelsen synes jeg er at den begrenser seg til den finske innvandringen til Varanger. Det kom også finner til Troms, til eksempelvis Målselv-dalen. Og på Østlandet opplevde vi også en ikke ubetydelig finsk innvandring fra 1700-tallet og utover, blant i Trysil (Finnskogene). Ordet finneplasser er blitt brukt om steder de bosatte seg på, gjerne i skogkanten. På Ammerud oppe på Grorud finnes rester av dette.
Totalt sett er dette en svært viktig bok. Den kaster ikke bare et lys over en viktig del av Norges kultur, og kan gi svar på mange spørsmål som mange må stille seg i dag. Den har også ubehagelig paraleller til vår tid og dagens hets mot innvandrere. Dermed har vi anledning til å lese og lære av historien.
I håp om at det hjelper.
Boka kan bestilles gjennom Norsk-Finsk Kulturinstitutt, Kristian Augusts gate 5, Oslo. Tlf. 22 47 76 80.
