Oslo Konserthus 16.9.1999: Sibelius: Kullervo, Marianne Sjölander – sopran, Raimo Laukka – baryton, Oslo Filharmoniske Kor, Den Norske Studentersangforening,
Oslo-filharmonien dir.: Paavo Berglund
Gårskveldens konsert sto i Finlands tegn. Med fortellingen om den tragiske sagnhelten Kullervofra nasjonaleposet Kalevala laget Sibelius i sin ungdom et halvannet times verk for stort symfoniorkester, dobbelt mannskor og to solister. Det var meningen det skulle være stort og patritiotisk – og det er det såvisst også!
Intet skulle spares for å få fram den rette nasjonale stemningen i dette verket, det lengste Sibelius noengang fikk seg til å skrive. Her går det i kraftpatriotisme parret med orkesterklanger hvor vi får en fornemmelse av hva Sibelius senere kom til å skrive.
Verket er temmlig enestående i Sibelius’ samlete produksjon. Ikke er det opera – teksten er mest beskrivende og eier lite dramatisk innhold – ikke symfoni – skjønt han kom til å kalle det symfoni i sine senere år – det er rett og slett hva det er: et orkesterverk for stor besetning og solister. Det kan lett bikke over, likesom Bjørnsons/Griegs Bergljot, hvis man ikke styrer unna de nasjonalistiske og deklamatoriske (her i mannskoret) fallgruvene.
Ettertiden har ikke vært så altfor begeistret for dette verket og dets store former. Det er først med Paavo Berglunds innsats for å få det oppført og innspilt på CD at det etterhvert har vunnet innpass i orkesterlitteraturen. Sibelius selv var så måtelig fornøyd med det og tillot ikke nye oppføringer av det før i den senere delen av sitt liv.
Det er en ungdommelig Sibelius vi hører, med klare referanser til tidens store navn. Både Bruckner, Tsjaikovskij og kanskje en Richard Strauss spøker i bakgrunnen og i fjerdesatsens noe støyende heltemusikk er det Borodin vi minnes om. De to første satsene er formet som symfoniske dikt med referanser til Kalevala-diktningen. I tredje og femte sats dominerer kraftige mannsrøster – nesten for kraftig! – og solistene opptrer i dialog som bror og søster med de tragiske følgene for incest, voldtekt og selvmord som legenden forteller om.
Kraftig musikk dette, og Paavo Berglund gjorde intet forsøk på å holde de tesestorone mannsstemmene i tøyle. Faktisk klang Oslo-filharmomien atskillig friskere og mer på attakket enn de innspillingene av verket vi har hørt med Berglund og andre. Det var dette som reddet framførelsen fra det komisk nasjonalsjåvinistiske middelmådige til en helstøpt musikkopplevelse.
Sopranen Marianne Sjölander var flott å se til og hun og Raimo Laukka gjorde en god innsats i å formidle solistpartiene, selv om teksten ikke ga dem for mye innhold å synge på. Noen anledning til å legge innhold i framførelsen ga teksten liten anledning til, like lite som Snorre Sturlassons sagaer ville egnet seg som libretto.
Kraftig manssang fra de to korene gjorde ikke minst inntrykk på den kvinnelige delen av publikummet.
