Brahms: Klaverkonsert nr. 1 d-moll, Drei Intermezzi op. 117
Leif Ove Andsnes – klaver, City of Birmingham Symphony Orchestra, dir.: Simon Rattle EMI 7243 5 56583 2 0 (1998)
Leif Ove Andsnes må være i ferd med å bli en av det britiske EMI-konsernets mest populære artister. Annet kan man ikke forklare at det går bare måneder mellom hver CD-utgivelse hos de markedsorienterte britene som ikke akkurat er kjent for å sløse med sine klassiske utgivelser.
Det er gitt at denne innspillingen er en suksess. Ikke bare finner vi øyrikets for tiden mest framgangsrike orkester og dets umåtelige populære dirigent gjennom de siste 20 år – men det er også en framføring og et lysskjær over denne innspillingen som vil stråle i mange år framover, og ganske sikkert finne sin plass når referanseinnspillinger av Brahms første klaverkonsert skal nevnes.
Det er spillet til Leif Ove Andsnes som skinner sterkest på denne CD’en. Uten tvil er dette hans mest helhetlige CD til nå.
Den vanligvis tunge første klaverkonserten – all Brahms orkestermusikk kan jo sies å ha et visst teutonsk anslag i seg – er blitt gitt en lett, lys og sjarmerende tone som strir mot alle oppfatninger om at Brahms beveger seg på elefantføtter, eller stundom kan låte direkte kjedelig.
Det er en finstemt og avvæpnende Brahms som Andsnes presenterer på denne innspillingen. Han smyger seg rundt i det brahmske tonelandskap på silkemyke kattepoter. Det er nesten som om han vil overføre Griegs tonepoesi til Brahms.
– Tungt anslag, jeg? Nei, har jeg det? sier en forbauset Andsnes da vi konfronterer han med at dette er en ny side ved hans spill. Han vil ikke vedgå at han til daglig kan spille kraftig – noe i hvert fall undertegnede har opplevet. Men nå skal vi ta denne påstanden tilbake, for denne innspillingen viser oss en Andsnes hvor vi faktisk ikke kan unnlate oss for å assosiere med storheter som Rubinstein og Wilhelm Kempff.
Tåler Andsnes en slik sammenlikning? Vi skal være forsiktig med å bruke de største ordene – bare nøye oss med å fastslå at i spillestil og ydmykhet er det noe likt…
Når man ikke angriper Brahms som om man er på feltøvelse, er det også mulig å få med seg de finere valørene i hans musikk. Dette makter Leif Ove Andsnes og Simon Rattle på en aldeles fremragende måte. Og vi må også tilføye: den varme tonen fra symfoniorkesteret i Birmingham understreker at dette er en av årets virkelige store utgivelser, totalt sett. Og vi sier ikke dette fordi den unge mannen er fra Karmøy, men fordi dette er en virkelig internasjonal utgivelse. ‘Even the most ardent Brahms-haters would find it difficult to resist Andsnes’s sense og space and majesty…’ skriver eksempelvis Sunday Times.
Til Kulturspeilet sier Andsnes at han ikke ville ha det tunge og bombastiske ved Brahms men det vare og intime. Spennet ved Brahms er interessant.
Han har hatt denne klaverkonserten på sitt repertoar i 5-6 år, men den har ikke vært av de hyppigste han har framført. Beethoven og Rakhmaninov har nok stått høyere i kurs hos publikum.
CD’en fylles ut av de tre intermezzo’ene op. 117. Hvis lurer på hvor Satie fikk inspirasjonen til sine Gymnapedies fra, er du på det rette sporet. Ydmykt, mykt og poetisk er disse tolkningene, som står svært godt til klaverkonserten – slik Andsnes og CBSO/Rattle utfører den.
Neste utgivelser for Andsnes er Haydn-sonater, deretter klaverkonserter av Britten og Sjostakovitsj før Lommedaleninnspillingene fra i sommer med mer Haydn kommer.
Og vi skulle tippe at dette ikke skjer om så altfor lang tid.
