Oslo Konserthus 1.12.2005 Johan Svendsen: Norsk kunstnerkarneval, Ketil Hvoslef: Concerto II for fiolin og orkester, Beethoven: Symfoni nr. 4
Oslo Filharmoniske Orkester, Marianne Thorsen – fiolin, Vassilij Sinajskij – dirigent
Ketil Hvoslefs fiolinkonsert tar tak i oss umiddelbart. Med noen kraftige strøk skal solisten si fra hva det dreier seg om. Siden blir vi fengslet av verkets iderikdom og mange fine musikalske poenger.
Verket er skrevet for Marianne Thorsen som også urframførte det i Trondheim i fjor.
Med hånden på hjertet må vi innrømme at det er heller sjeldent at relativt nye verk treffer så direkte. Det fine med dette verket er at Ketil Hvoslef ikke frir hensynsløst til publikum gjennom billige men lettfattelige poenger. Han er også varsom med å bruke de mange effektene som et stort orkester kan invitere til. Best av alt, noe pling-plong verk til indre tilfredsstillelse for en selvdyrkende komponist er det så absolutt ikke.
Konserten er derimot breddfull av gode poenger og fengslende musikalske øyeblikk. Spesielt må vi framheve det fine øyeblikket som oppsto da solisten fikk ‘svar’ fra orkesterets førstefiolinist Stig Nilsson og de to hadde en interessant musikalsk dialog sammen. I bakgrunnen lå harpe og svakt brummende basser. Betagende!
Assosiasjonene ble vekket til at dette var et verk som godt kan tjene til å illustrere lys- og skyggesider i et orkester i lek med et instrument og en solist. Dette gjorde konserten ytterligere fengslende.
Marianne Thorsen gjorde en fremragende innsats som solist. Honnør til komponist og solist!
Konserten ble innledet med Johan Svendsens 1870-verk, Norsk kunstnerkarneval. Det låt helt anerledes nå innendørs i desember enn det gjorde for et halvt år siden på Rådhusplassen i en hustrende kald juni-Oslo ved midnatt. Vi frydet oss særlig ved det klanglig store orkesterbildet som utfoldet seg under gårsdagens framføring.
Konserten ble avsluttet med Beethovens fjerde symfoni. Vassilij Sinajskij maktet å lokke fram det særegne Beethoven’-sound’et i denne symfonien, de øyeblikk vi kan oppleve hvor for eksempel messingblåsere i svakt spill dempes av pauker.
Til kveldens konsert var det lyssatt et bakgrunnsteppe. Kanskje var dette gjort for TV-opptakets skyld som nesten umerkelig fant sted. Men det var spennende gjort og ga opplagt mer ‘luft’ til podiet. Lyssetting som dette beriker en konsertopplevelse.
Kvelden var likefullt først og fremst Ketil Hvoslefs og Marianne Thorsens!
