Bjørn Bandlien (red.): Dronning Eufemia – Oslos middelalderdronning
Dreyer forlag 2012, 269 s.
Hun har til nå vært så å si helt ukjent for oss. Men det vil hun ikke være i tiden framover. For dronning Eufemia, Oslos middelalderdronning, vil om kort tid få oppkalt en av byens større gater etter seg og sånn sett bli like kjent som en av Napoleons marskalker, Carl Johan Bernadotte, som ga navn til hovedgaten i Oslo.
Dronning Eufemias gate vil skjære tvers gjennom det nye Bjørvika med Barcode på den ene siden og det prisbelønte vakre operabygget på den andre. Men hvem var hun?
Hun var gift med den norske kong Håkon V og var dronning på begynnelsen av 1300-tallet, og dermed under Norges virkelige storhetstid. Aldri før i historien har Norge hatt en slik makt og posisjon som under denne tiden. Ettertiden kaller det Norges-veldet, og Oslo var en viktig by i europeisk sammenheng.
Her regjerte kong Håkon og hans Eufemia. Det vi vet om henne er at hun kom fra en fyrstefamilie på øya Rügen i Østersjøen og hennes giftermål med den norske kongen var som det var skikk den gangen, et ledd i storpolitikken for å skaffe seg allianser og forbundsfeller. Hun førte med seg viktige kulturelle impulser til Norge og Norden, i første rekke de såkalte Eufemia-visene som er helteviser, for det meste franske riddersagaer slik vi kjenner fra samtidens europeiske diktning.
Det er viktig å få med seg at Norge nå var et temmet land, vi var ikke lenger mjødsupende berserker og fluesoppspisende vikinger og vi hadde glidd inn i den europeiske hoffkulturen og tatt vår plass i denne.
Den norske høymiddelalderen er sørgelig lite påaktet av ettertiden. Vi hausser opp vikingeheltene og gir oljeplatformer og flymaskiner navn etter dem. Mens en ikke ubetydelig person som dronning Eufemia stort sett har gått inn i det ukjente.
Skjønt altså ikke helt. Takket være et driftig bydelsutvalg vil gaten oppstå etter henne og etterhvert vil Eufemia være en like viktig del av dagligtalen vår som Karl Johan. Men de som kan sin byhistorie vet jo godt at kongsgården på Bygdøy – og faktisk også den gangen hele Bygdøy-landet – ble gitt dronning Eufemia som morgengave av kong Håkon V i sin tid. Siden har stedet vært i kongefamiliens eie, som det er den dag i dag.
Senteret for Norges makt lå i hovedstaden som var middelalderbyen Oslo, i dag er kjent som Gamlebyen. Her var det kirker, bispeborg og en mektig kongsgård (den tids regjeringskvartal). Restene og ruinene etter dette er delvis bevart den dag i dag og i middelalderparken er det bygget opp et kunstig vannspeil mot ruinene av Mariakirken og kongsgården så vi kan få et bilde av hvordan det gamle Oslo så ut. I dag finner Øya-festivalen sted her.
Det er mer enn velkomment at vi får denne boka om middelalderdronningen. Det er flott at vi nå får hennes historie presentert på denne måten. Boka bugner av historisk stoff, ikke minst i form av viser, historier og vers. Slektstavlene kan imidlertid være lange og dels tunge å komme gjennom.
Boka er flott utstyrt med illustrasjoner – gamle skrifter, relikvier og dekorerte tepper. Den bringer interessante og dels overraskende opplysninger, bl.a. om sider av Tristan-legendens tilknytning til norske forhold.
Litt morsomt er det at den faktiske historiefortellingen foregår med noenlunde samme personer og i samme miljø og tidsbilde som vi er blitt presentert for i Jan Guillous romanserie om den fiktive korsfareren og tempelridderen Arn Magnusson.
Det er imidlertid en ikke liten hake ved denne utgivelsen som skjemmer sterkt. Allerede i forordet leser vi av lokalpolitiker Helge Winswold, en mann som mer enn noen annen har slåss for middelalder-Oslo og stått på barrikadene mot det heslige som har oppstått med Barcode-rekka, at utgivelsen av boka ikke hadde vært mulig uten hjelp og støtte fra – nettopp, de sentrale aktørene bak Barcode. Men det må jo være lov å støtte en bokutgivelse….
En helt annen sak er at Barcode-aktørene har fått seg et eget kapitel helt bak i boka. Dette bryter sterkt mot bokas øvrige grundige og saklige historiske innhold. I noe som nesten oppfattes som forblommende vendinger legges det ut om saligheten og framtidige herligheter, noe som mest tyder på høyt betalt konsulent-orgasmeordgyteri. Det vekker mistanker om at storfinansen (les statskapitalistene i NSB, Oslo Havn og deres tallrike underselskaper) bak det skjemmende Barcode-prosjektet skal forsøke å komme seg ut av skandalen ved å sponse en slik bok. Det gjør ikke det heslige mindre stygt av den grunn. Og det stiller et prinsipielt spørsmål til et forlags integritet.
Langt verre er at de her, ikke bare på én tegning, men på to, legger inn det vrakete Lambda-prosjektet i det framtidige Bjørvika slik de ønsker å se det – det skakke høyhuset som flertallet av politikere i Oslo har sørget for å ikke bli noe av. Det sier mye om deres manglende respekt for demokratiske avgjørelser. Miseren med det inntegnete Lambda burde en våken redaktør og forlag ha oppdaget og sørget for å ha luket ut!
Slik det framstår nå smaker det rett og slett vondt. Dette skjemmer en forøvrig praktfull bokutgivelse.
La ikke dette imidlertid ta glansen vekk fra det viktige i å sette lys på middelalder-Oslo og dra nærmest glemte personer som dronning Eufemia fram fra det ukjente.
Uansett er dette en viktig bok. Og Oslo-historie.
