Øyvind Holen: Groruddalen – en reiseskildring, Cappelen 2005, 299 s.
En flott bok!
Det er ydmykheten og kjærligheten til dalen bak denne ‘reiseskildingen’ som fascinerer. Ingen prangende overskrifter eller forblommende språkføring. Kanskje litt for mye navnedropping enkelte steder. Javisst var Finn Kalvik oppvokst i Stjerneblokkene (skrives med stor S!), men det behøves ikke gjentaes på annenhver side. Og han var slettes ikke dalens største ‘rockemusiker’, om det var rock han spilte i det hele tatt.
Jeg hadde en gang på 60-tallet fått tak i en plate med Bo Diddleys største hits. Triumferende ble den båret hjem og satt på platespilleren. Finn Kalvik kom innom og sa: Hvem er det som gidder å høre på han der? Rockemusiker!?
Men bagatellene blåser vi i. Og alt det som forfatteren ikke nevner. For når han har noen ord om dalens store sønn Ole Reistad kunne han også ta med seg livsverket hans, Furuset stadion, et gedigent flott anlegg som måtte rives for å gi plass for heslige IKEA for ikke så mange år siden. Forfatteren burde tross alt ha fått det med seg i sin oppvekst.
Øyvind Holen er vokst opp i lia rett overfor der Furuset stadion lå, nå IKEA, ligger. Han er groruddøl som noen annen og sier at han er blitt lei av all nedvurderingen og ikke minst den hovmodige intellektuelle svartmalingen – Dag Østerberg og Dag Solstad her særlig nevnt! – av landets mest folkerike dal. Groruddalen er langt mer enn larmende t-bane, heslige betongblokker og suisidale sentre. Det er en levende bydel hvor nesten en tredjedel av Oslos befolkning holder huse, og var – er! – et paradis for barn. Ikke minst er det en blomstrende og levende dal hvor ungdomskulturen får et kreativt utløp som en virkelig forbløffes over!
Det med oppveksten kan undertegnete skrive under på, selv vokst opp noen kilometer nordafor forfatteren, men kjent på de samme stiene i skauen for å si det slik.
Øyvind Holen har tatt oss med på en t-bane vandring fra Økernkrysset i sør og langs dalen på vestsiden før han snur ved Vestli, tar en kort tur innom Høybråten før han går ned på dalens sørside. Til slutt tar han en tur, eller forsøker, langs Ælva, Alna eller Lo-elva som den heter på lokalspråket. Byen Oslo kan faktisk ha fått sitt navn – stedet ved Lo-elvas os – av elva som renner gjennom Grorduddalen og dermed burde den ha en posisjon av langt større betydning enn Akerselva.
Dette er ingen tradisjonell reiseskildring som du kan finne med hippe opplevelskåte programledere på Travel Channel. Den er av langt annen art enn det du kan få med deg i vanlige reisebøker. Men den gir leserne absolutt noe. For meg var det et møte med ungdomskulturen, Holen er en generasjon etter meg, som faktisk var nesten ukjent. Selv å ha holdt til der i de periodene han beskriver, er det nesten nytt for en olding som meg å lese alt det han sier om tagging og hip-hop kulturen.
Forfatteren må ha et nært og brennende forhold til ishockey-suksessene til Furuset på 80- og 90-tallet. Motsetningene til Vålerenga er morsomt beskrevet, ikke minst forfatterens hentydning om at Lyn derfor burde se sitt fotball-potensiale i en dal som har forsynt oss med flere toppspillere enn noen annen (jeg gikk på paralellklasse med Ola Dybwad-Olsen) og kan gå fra vestkantklubb til Groruddal-klubb med et nyreist anlegg!
Ikke minst får politikerne så det riktig smeller i denne boka. Det er ikke vanskelig å se at 95% av alle dalens ‘ungdomsproblemer’ ene og alene skyldes politikeres og politiets inngripen og ikke minst lite forstand, om det ikke gjelder for alt det som kan nevnes som ‘problemer’. Vi skulle gjerne få litt mere av uttalelsene og handlingene til en gang Groruddal-bosatte byrådsleder Rune Gerhardsen og hans inette antitagging-prosjekt. Mang en ulykkelig ungdomssjebne kan ligge bak slik uvettig politikertenking.
I det hele tatt er politikerne ikke til å komme forbi i en slik beskrivelse av dalen. Selv om vi i Oslo kanskje kan ha unngått de aller største problemene slik vi kan finne dem i andre land, skal på ingen måte politikerne frikjennes. De bærer et sterkt ansvar for det vi i dag og tidligere kan finne av elendighet her. Holen legger ikke skjul på hva han mener.
Forfatteren øser av sin erfaring som journalist. Dette er utvilsomt en fordel, han har sakkunnskap og referanser som rett og slett er imponerende. Men han makter også å gi en levende framstilling med sans for poengene uten at det blir for kjedelig eller detaljert.
Det er småplukk jeg har å innvende mot denne ‘reiseskildringa’. Nevnt er Furuset stadion, men her kan vi kanskje ta igjen i noen av Klaus Hagerups bøker hvor stedskoloritten ikke er til å ta feil av (kan bekreftes av forfatteren). En annen ting er hans bemerkning om at det i motsetning til folkevandringene langs Sognsvann omtrent ikke er folk i Lillomarka (og Østmarka). Kanskje den ene dagen Holen var oppe i marka men ellers er dette totalt feil. Køgåing finner du mye av i Lillomarka og i Østmarka. Hvilket vedlagte bilde kan vise – de lange køene på Mariholtet en søndag i februar er et annet eksempel! – eller bare det faktum at sist jeg var inne i Østmarka bare for noen få dager siden, traff jeg uvanlig mange høflig hilsende av våre nye landsmenn. Hvor mange ‘hvite’ Høyrevelgere av de du møter rundt Sognsvann hilser uten videre på alle de møter? Eller hvorfor unngår han totalt alle de prakfulle badevannene oppe i Lillomarka mens han skriver sidevis om mygghølet Lutvann som det ikke går an å bade i?
Men som sagt, alt dette er detaljer.
Er det noe som går igjennom denne boka er det kjærlighet til dalen. Ikke hekt deg opp i alle navnene som stadig gjentaes, jeg kunne plusse på atskillig flere som forfatteren av en eller annen merkelig grunn ikke har fått med seg (Kvalheim-brødrene eller hvor er det blitt av OL-sølvmedaljist og flere års Kollen- og Lathivinner Hans Vinjarengen som holdt til i et så prangende slott i skaukanten ikke så langt fra Lindeberg at det må være umulig at forfatteren ikke har fått det med seg).
Dette er en bok skrevet med varme. Den må gå inn i gullskrift i bokhøsten!
