Oslo Konserthus 19.3.2005 Wagner: Die Meistersinger von Nürnberg, Frode Olsen, Carsten Stabell, Tom Martinsen, Njål Sparbo, Espen Fegran, Ole Jørgen Kristiansen, Arild Helleland, Thor Inge Falch, Nils Harald Sødal, Ole Hermod Henriksen, Magne Fremmerlid, Peter Klaveness, Ivar Gilhuus, Svein Erik Sagbråten, Ragnhild Heiland Sørensen, Ingrid Dominique, Øystein Skre, Den Norske Operas Orkester, Den Norske Operas Kor, Oslo Domkor, dirigent: Olaf Henzold
Den ene kvelden opplever vi en grandios framføring av Mahlers åttende symfoni. Den andre ettermiddagen og en stor del av kvelden med får vi med oss Mestersangerne i Nürnberg. Oslo begynner å bli usedvanlig rik på store musikalske opplevelser. Det er ikke hver hovedstad som kan skilte med to av de største verkene i musikklitteraturen på få dager.
Den konsertante framføringen av denne operaen tok med to altfor korte pauser inkludert fem og en halv time. Det var ikke mulig å kjede seg et eneste øyeblikk.
For denne operaen er hendelsesrik og fascinerende, selv i konsertant versjon. Persongalleriet er myldrende stort og mennesketypene mangefasetterte. Operaen er Wagners eneste komiske, i hvert fall av de ‘store’ operaene hans. For faktisk minner den endel om hans tidligere operaer – de som omtrent ikke spilles i dag. I omfang er den stor og veldig. Siste akt varer eksempelvis hele to timer! Også tematisk er den forskjellig fra andre Wagner-operaer, helter, guder og gamle sagn er forlatt til fordel for nærliggende århundrer (1500-tallet). Om noe skulle få karakteristikken av tysk nasjonalopera er det nettopp denne. Til og med et svært barslagsmål har Wagner greidd å få inn i operaen.
Mestersangerne oppføres ikke til vanlig i Norge. Faktisk er operaen bare oppført en eneste gang før, på Nationaltheatret i 1933. Den gang sang Kirsten Flagstad i rollen som Eva. Forestillingen gikk tolv ganger. Det sier litt om de ‘harde’ tredveåra. Den gang hadde man råd til å oppføre denne operaen på et privat teater, som Nationaltheatret da var. I vår oljerikdom sytti år seinere har vi ikke råd til annet enn en konsertant framføring!
Men det sier også noe mer. For kravene til profesjonell ytelse er atskillig større i dag enn for sytti år siden. Den gangen kunne man la vanlige skuespillere gå inn i rollene. I dag henter man norske sangere nær sagt fra en hel verden.
For den ytelsen som lå bak fra orkester, kor og solister var enormt imponerende. Som sjef for det hele fungerte Olaf Henzold. Han arbeidet utrettelig både med musikere og sangere og forsøkte også det beste han kunne å gi sangerne stille suffli underveis. Det er mer enn et maratonløp som må ligge bak en slik innstudering. At han virket utrettelig og hadde krefter i behold til de mektige partiene i tredjeakten, er ikke bare imponerende, dette er et for svakt ord.
Nå kjører Olaf Henzold årvisse storframføringer av Wagner konsertant. Med Hollenderen og Lohengrin på scenen – snart kommer vel Tannhäuser? – og Nibelungen-Ringen og Parsifal gjennomført sier det seg selv at neste ute er Tristan og Isolde. Om vi må vente til de nye lokalene i Bjørvika står ferdige, kan vi likevel vente på noe stort. For denne framføringen viser at Den Norske Opera har krefter og kapasitet til å ta det aller største som er. Vi gleder oss!
For det er dette som er imponerende med Den Norske Opera, at man kan gjennomføre en slik kjempeopera og komme ned med et trygt og godt nedslag. Få operahus i verden kan spille Mestersangerne i Nürnberg med egne krefter. Her hjemme kunne vi, det vil si, litt assistanse måtte til med en svenske og en halvt amerikaner.
La oss stoppe litt ved det siste. Vi har tidligere opplevd Peter Klavenessi Lohengrin ved Gøteborg-operaen. Siden den tid er han blitt Bayreuth-sanger, dvs. storveis internasjonal. I denne oppsetningen av Mestersangerne i Nürnberg sang han i rekken av håndtverkermestere sammen med en lang rekke andre av våre fremste navn. Han er bare et eksempel på det store antallet av norske sangere som synger utenfor landets grenser. En annen er Dresden-bosatte Tom Martinsen som ble hentet inn til denne konserten grunnet sykdomsforfall. Han har sunget i rollen som Kunz Vogelsang på Semper Oper tidligere.
Og vi har mange fler. Godt å vite at faktisk de aller største norske navnene fikk vi ikke se på denne oppsetningen. Derfor er det imponerende at vi likevel kan mestre et slikt lag og komme godt ut av det!
Frode Olsen i rollen som Hans Sachs begynte noe forsiktig og litt spedt men sang seg stort opp utover i operaen. I tredjeakten maktet han å fylle rollen som den litt godmodige faderskikkelsen som Wagner beskrev denne historisk levende personen som. Men først og fremst var det Ivar Gilhuus i rollen som Walther von Stolzing som bemerket seg. I operaen gir Wagner Walther rollen som den unge helt som skulle forsvare sin unge kjærlighet samt rimenes rytme og inderlighet. Ivar Gilhuus kom svært godt fra det.
Det fører for langt å framheve hver enkelt. Men vi må også ha noen ord om Ragnhild Heiland Sørensen som i tredje akt fikk full anledning til å blåse ut Wagner for fullt. Noen ord om også vår svenske gjest Ingrid Dominique som med sitt levende mimespill og fakter til tider var mer på operascenen enn på konsertpodiet.
Av foramlingen av mestere merket vi oss særlig at Arild Helleland alltid var et bitte lite tydelig hakk over de andre.
Og la oss ikke glemme korene, virkelig store øyeblikk inntraff ved overgangen fra forspillet til førsteakts første scene og det lange prosesjonspartiet i tredje akt. Orgelet kom også fint fram i samme sted i førsteakten i denne oppsetningen.
Konserthuset er det eneste stedet i byen som kan ta et slikt arrangement. Men selv om de fysiske forutsetningene er der, har ikke Konserthuset den fulle profesjonalitet og rutine som skal til for å mestre et slikt arrangement. Vi tenker med gru på tidligere slike framførelser, noe var selvsagt atskillig bedre denne gangen. Men pausene er lovlige korte, noe det var helt tydelig at musikerne ikke aksepterte. Ved framføringer på over fem timer sier det seg selv at en må ha tid til i hvert fall å bli ferdig med køen foran disken før høyttalerene setter i med å mase en inn igjen!
For annen gang på rad var det feil med pressemappen fra Den Norske Opera. Vi gikk til en forestilling uten den informasjonen vi gjerne skulle ha hatt. Etter tidligere erfaring forsikret vi oss på forhånd om at materialet skulle være tilgjengelig på Konserthuset. Det var det selvfølgelig ikke. Ingen hadde hørt noe om det. Ut fra tidligere erfaringer og hva vi ellers opplever er vi sterkt tilbøyelige til å frikjenne Operaen i dette tilfellet.
