Debussy: Syrinx, Bilitis, La plus que lente, Ravel: Chansons Madecasses, Prokofiev: Fløytesonate op. 94
Emmanuel Pahud – fløyte, Stephen Kovacevich – klaver, Katarina Karnæus – mezzo, Truls Mørk – cello EMI 7243 5 56982 2
Det er Emmanuel Pahud det dreier seg om. Berlin-filharmonikernes eminte førstefløytist har de siste årene vært ute med flere CD’er på egen hånd. Han er i ferd med å etablere seg som det nye årtusenets store fløytist.
Her får han hjelp av et knippe fremragende musikere. Cellisten og nordmannen Truls Mørk er en av dem. Når vi i tillegg teller navn som Stephen Kovacevich (klaver) og mezzosopranen Katarina Karnæus som sitt svenske opphav til tross er i ferd med å bli britenes nye sangidol på damesiden, kan vi trygt utrope denne CD’en som nyskapende, spenstig og representativ for hva som rører seg i den generasjonen som nå er i ferd med å prege konsertpodiene verden rundt. Den fører sammen tre av de mest spennende nye navnene samt en etablert topp-pianist i noenlunde samme generasjon.
Det er Emmanuel Pahud som setter dagsordenen og bestemmer repertoaret. Her er det franske klanger, humør og temperament det går på, noe som er mer enn tydelig i Debussy’s Bilitis etter at han har gjort en forskriftsmessig åpning på solo fløyte med Syrinx. Ravels noe intrikate Chansons Madecasses kommer deretter og det er her Truls Mørk bidrar med sitt cellospill og Katarina Karnæus synger. Prokofievs sonate for fløyte og klaver avslutter CD’en.
Ravels noe halsbrekkende sangsyklus er ikke noe man uten videre kaster seg løs på. Det er Ravel fra en kanskje noe uvant side hvis man bare har hørt hans Bolero og Le Tombeau. Lite skjønnklang men desto mer uttrykk.
Katarina Karnæus må ta hovedansvaret for å bære oss gjennom disse tre ikke helt ukompliserte sangene. Kombinasjonen mezzosopran, fløyte, cello og klaver kunne normalt borge for det sensible franske – men ikke her. Det er neppe musikk for stearinlys og rødvin Ravel har laget. Derimot stiller de krav til å lytte – og opplevelse deretter. Bare å lytte gjennom det intrikate mønsteret i disse sangene, er interessant. Stephen Kovacevich ligger som et slags fjellstøtt rytmisk underlag for Karnæus med fløyte og cello som drabanter.
Prokofiev for fløyte var et uvanlig bekjentskap. Hans bitonalitet og krasse akkorder er ikke akkurat som skapt for en fløyte, trodde vi. Men her kommer Pahuds klare fløytetone gjennom. Sonaten er opprinnelig skrevet for fløyte men senere transkribert for fiolinisten David Oistrach og kjent som fiolinsonate nr. 2. De typiske temaene vi kjenner fra Prokofiev særmerker denne sonaten.
Denne CD’en er oppsiktsvekkende nettopp på grunn av Pahuds fløytespill og sammensetningen av medvirkende. Den gir oss eminent fløytespill blottet for det sære kosete som gjerne følger dette instrumentet i solo- og kammermusikksammenheng. Dernest gir den oss et samspill av artister som interesserer mer enn det vanlige og hvor Truls Mørk er en av dem.
