Folkefest med sommer i operaen

Bjørvika 2.7.2010, Sommer i operaen: Queendom, Tine Thing Helseth, Noora Noor, Al Green

Finnes det operahus i verden som holder på slik? Inviterer folk – og særlig ungdom – til flere ukers sommerfest utendørs etter at den egentlige sesongen er slutt? Og ikke med vanligvis tradisjonell og ‘tung’ operamusikk eller seriøse klanger, men rett og sett med lødigere greier – rockemusikk?

Vi har så langt ikke brakt i erfaring at slikt gjøres andre steder i verden og i et slikt omfang enn i Oslo. Men så er det heller ingen andre operahus som har slike praktfulle omgivelser og et tak som kan innby tusenvis av tilhørere til et naturlig amfi. Rundt St. Hans kunne vi selv observere hvor utrolig levende dette var og hvordan det fungerte etter at vi var på tur til eller fra en fest og så lyshavet der nede i Bjørvika fra Ekeberg – og ikke minst hørte det. Hvor sentralt i byen dette var! I den blålig-hvite natten dirret det av lys og musikk fra Bjørvika-operaen. Overbevisende. Midt i sentrum, midt i gryta Oslo. Akkurat midt i viken hvor den gamle byen i sin tid ble reist.

På årets til nå varmeste dag inviterer soul-legenden Al Greenog et knippe norske artister til sommerfest på operataket. Vi husker Carmen-forestillingen med åtte tusen tilstedeværende i fjor, og vi kan love (så sant våre foto-objektiver ikke lyver) at det ikke var stort mindre i går. Folk koste seg virkelig i den stekende kveldssola, man nøt en øl som man fikk kjøpt (hvilke utendørsfestivaler kan by på det?). Og apropos øl: kvalitetsbegrepet står sterkt, det kan endog bys på det beste ølet som lages i verden, det tsjekkiske Budweiser som ikke må forveksles med den amerikanske vann-etikken!

Det er ikke minst musikken som skaper stemningen. For det var den gamle soul-legenden Al Green som skikkelig tro til i går. Det var hyggelig med oppvarmerne, Queendom som brakte Afrika og litt Caribia på scenen og Tine Thing Helseth som debuterte som overbevisende vokalist med Kurt Weills September song. Men det var det solide trøkket som Al Greenog bandet hans sto for som gjorde susen.

Det var nesten som vi ble rykket tilbake til oldtidens Stax-opplevelse i Njård-hallen. Solid komp, harde rytmer og suveren og effektiv koring gjorde at dette ble noe langt annet enn de rolige balladene dagens 60-åring ellers er kjent for. Og som folk trivdes! Man sto i nærmest rytmisk svai, hoppet og danset. En hær av småbåter hadde dregget opp ute i havnebassenget og bølget med. Gummibåter hadde endog kommet nesten helt inn til scenen.

På alle kanter rundt operaen sto folk tettpakket. Gratishauger var det så å si overalt i byen, vi brakte endog i erfaring at musikken kunne oppleves nesten helt opp til Vålerenga!

Det er et utrolig tiltak Den Norske Opera & Ballett har satt i gang. Vi ser gjerne de få innvendingene som måtte komme. Operaens sjel blir utvannet, hvor bliver det av den rene Puccini eller for den saks skyld den hellige Wagner? 

Det tar vi med en klype salt, det er tross alt ikke så forferdelig langt mellom den Kurt Weill vi opplevde i går og Puccini. Og var ikke opera i utgangspunktet også en slags folkeforlystelse i retning av det vi opplevde i går?

Og apropos den ‘rene’ opera: slike arrangementer trekker til seg folk i tusenvis. Vi så at billettluka holdt åpent til langt på natt i går og tok imot folk som avgjort ikke var ‘soul-frelste på taket’.

Den andre innvendingen må taes med større alvor. Det fører til stor slitasje med slike kjempearrangementer, ikke minst innvendig. Men med en slik profesjonell vakt- og ryddeorganisajon vi opplevde i går bør slike problemer forhåpentligvis kunne løses.

Tilbake står noe helt enestående og noe som gjør Oslo og Bjørvika-operaen til noe langt mer enn den mest praktfulle operabygningen visuelt og akkustisk verden til nå har sett. Den er også blitt et senter for – nettopp – folkeforlystelse i stort omfang. Et slikt arrangement fanger Oslo by i en utrolig stor grad (og måtte poltikerne endelig innse dette og gjøre slutt på sine planer om å dekke operaen til med redselsfulle etterlikninger av hoteller på Kanariøyene). Som vi selv tidligere erfarte og etter de meldinger vi har fått, oppleves en slik konsert så å si over hele Oslo-gryta. Midtpunktet er Bjørvika, der byen i sin tid oppsto, og natten fanges med lys og musikk – og mennesker! Det blir trolsk, spennende og magisk.

Ikke bare ble den nye operaen Norges fremste turistattraksjon umiddelbart etter åpningen for to år siden. Nå har den også skapt en dimensjon som gjør at den er enestående uansett hvilken målestokk vi legger på det.

Vi husker godt de innvendingene som kom både før og under byggingen og også i etterkant. Et ikke lite politisk parti stemte konsekvent imot alle bevilgninger under henvisning til at opera bare var for fiffen og for den engere krets. Dermed boikottet de åpningen og deres kulturpolitiske talsmann lovet endog å spise hatten sin fordi han så på operaen som et økonomisk sluk som bare ville resultere i stadige krav om større bevilgninger. Men han er neppe blitt særlig mett av sitt uvanlige måltid ennå.

Hva gjør disse opplagt sultne folkene i dag? Jo, de trykker skamløst og opportunt et bilde av operaen på sitt nye partiprogram uten å innrømme at de egentlig har ‘skiftet standpunkt’. Slik kan vi virkelig feste lit til folk som gjerne ser seg selv som statsministre om et par år.

Vi andre kan glede oss over det som skjer. Folkefest midt i hjertet av byen. Vi gleder oss også til det vi vil oppleve utover (vil vi se Åge Aleksandersen og Michael Wiehe eller for den saks skyld Bruce Springsteen – eller kanskje alle tre sammen – til neste år? Eller et samarbeid med nærmeste båtnabo om litt sløve caribiske rytmer i sommervarmen?). Høstens Øya-festival i Bjørvika – Norges største – er allerede knyttet til Operaen i et samarbeid.

Operaen har effektivt slått fast at det er alle aldersgruppers og alle sjangres naturlige samlingspunkt. St. Petersburg har sine hvite netter-festival. Hvite netter har vi i Oslo også, magisk stemning når sola sakte forsvinner i nord-øst ved ti-tida. Mulighetene er enorme, det er bare å fortsette det som alt er i gang!

Og ikke minst: hvilke muligheter har ikke dette for å gjøre opera og ballett tilgjengelig og bedre kjent for svært brede folkemasser?