Nina Stensrud Martin/Erik Aasheim: Jonas, Gyldendal 2014, 429 s.
Han er den nye folkehelten. Jonas Gahr Støre ser ut til å seile på en enorm bølge av popularitet og framgang for tiden, uten egentlig å si eller gjøre noe som helst i det hele tatt. Faktisk er det slik at det er motstanderne – de blå-blå – som har gjort seg så mektig upoulære i løpet av så kort tid at Arbeiderpartiet under ledelse av den nye partiformannen Jonas Gahr Støre har ført til en foreløpig topp de ikke har vært i nærheten av på atskillige tiår.
Helt siden han for alvor kom inn i norsk offentlighet som utenriksminister i 2005 har det ligget i kortene at han har vært eslet til noe stort. Han var en politiker av en ny type, snakket kort og konsist og var høflig og ordentlig i sin framtoning. Dette vakte en enorm sympati – og han har siden befunnet seg på popularitetens topp.
Da Jens Stoltenberg tidligere i år ble generalsekretær i NATO, ble Jonas Gahr Støre umiddelbart valgt til ny leder av Arbeiderpartiet, et valg som syntes åpenbart og selvfølgelig.
Men det er også skjær i sjøen. Alt er ikke like greitt.
Denne boka om Jonas Gahr Støre tar for seg den nye folkehelten og beskriver hans bakgrunn, ungdom og vei inn i politikken på en oversiktlig måte. Noen steder føles beundringen for ham noe kanskje overdrevet, men det tar seg fort inn igjen. Det er ingen Kim Il-Sung-biografi vi har foran oss. Skyggesidene og nedturene beskrives på en ryddig måte, uten å trekke fra eller legge til.
Slik blir du også grundig innforstått med de svake sidene hos ham. Det legges ikke skjul på at den nye lederen av Arbeiderpartiet er en rik mann og er medeier i et finansselskap, riktignok et selskap bestående av ham og hans familie, et selskap som de har saltet ned sin store formue i. Det legges heller ikke skjul på at familieformuen kommer fra bestefarens drift av Jøtul-konsernet som fikk rike tider unde nazi-okkupasjonen 1940-45.
Dette er utvilsomt en side ved Jonas Gahr Støre som i visse situasjoner kan være en alvorlig belastning for ham.
Et annet forhold er hans tilknytning til en ungdomsgjeng kalt Happen som møtes minst en gang i året til festligheter. Her finner vi ledende personer innen shipping og finans i dagens Norge.
Dette legges ikke skjul på i boka. Heller ikke de åpenbart stygge flekkene som Afganistan og Libya-bombingen representerer. Skandalen med vennen Tschudi belyses også grundig.
Legg da til at den nye folkehelten ikke alltid har det beste ordet på seg fra de som har jobber sammen med ham. Arroganse er det som tydelig gjentar seg. Mannen virker altfor suveren, for selvsikker og bedre-vitersk med andre ord.
Men de øvrige sidene – utvilsomt de bra sidene, og de er mange! – presenteres grundig og overbevisende. Sånn sett kan vi si at dette er en biografi som presenterer Jonas Gahr Støre på en ovebevisende og ryddig måte. Du blir bedre kjent med ham, og du forstår at nå har Arbeiderpartiet for alvor opplevd en forandring med en ledelse som definitivt slår fast at finanskapitalen – de fra åsen – har overtatt partiet. På godt og vondt.
Men verre er det ikke enn en Palme, for å si det slik. Han ble Sveriges største statsmann i nyere tid og var modig til å tale stormaktene, særlig USA, midt imot. Også han var en mann fra storborgerskapet men ble sosialdemokrat og sosialist av overbevisning da han opplevde klasseforskjellene i USA på nært hold.
Det er ikke verre enn dette.
For det skulle jo bare mangle at et parti som for mange tiår siden definitivt valgte side etter manges mening nå også gjør det i formelt lederskifte.
Mannen er jo høflig og forståelig og snakker et språk som er tydelig!
Les boka!
