Daniel Mason: Pianostemmeren, til norsk ved Knut Ofstad, Gyldendal 2003, 312 s.
 Det var en interesse for malaria som fikk unge Daniel Mason til å tilbringe et studieår i Burma. Slik kompletterte han biologiutdannelsen, og fikk samtidig en inspirasjon som gjorde det nødvendig å forfatte debutromanen “Pianostemmeren“. Research-arbeidet har utvilsomt gitt resultater; verket er et betydelig bidrag til verdenslitteraturen.
Vi føres tilbake til 1886 og møter den stillfarne pianoteknikeren Edgar Drake fra London. Han er middelaldrende, godt gift og lever tilbaketrukket for sin ene lidenskap: Vedlikehold og stemming av pianoer. Det som for alltid skal forandre den trygge småborgerlige tilværelsen, er en anmodning fra Krigsministeriet om en lengre reise til Burma i Hennes Majestets tjeneste. Her, midt i jungelen, finnes et sjeldent Erard-1840-flygel. Eieren av flygelet er den myteomspunne sanitetsmajoren Anthony Carroll, som med strabaser har fått brakt det til sin campus, og vil bruke det til kommunikasjon med lokale stammer. Men først trenger det en overhaling etter transporten og klimaendringen. Edgar får oppdraget, nøler, men tar til sist utfordringen som en plikt. “Pianostemmeren” handler om oppbrudd, om den lange reisen, og om tvil og fascinasjon i møtet med fremmede mennesker og kulturer. Farene er mange i den krigsherjede kolonien, og skal sies å overrumple leseren ved flere anledninger. Mason har et konsist og klangfullt språk, og greier å fange betegnende miljøkontraster og personutviklinger. Plottet som driver historien, utløser en galskap og en meningsløshet. Men på det jevne inneholder “Pianostemmeren” harmoniske partier, hvor forfatteren gjenskaper eksotiske reiseerfaringer. Boka bæres lenge av de sensuelle skildringene, før den går over i et strammere trekantdrama, som avdekker dypere hensikter og sammenhenger. Masons bidrag står i stil med f. eks Hemingways “Farvel til våpnene” eller Erich Maria Remarques “Tre kamerater“. Verkene har det samme oppjagede crescendoet som avslutning, i kontrast til en ellers ofte bedagelig prosa. Spenningsoppbyggingen mot slutten av “Pianostemmeren” river på en måte ned alt som er bygget opp, og etterlater leseren med mange gode spørsmål. Men debutarbeidet har helt klart mindre interessante partier, der jeg mistenker forfatteren for å mangle stoff. Da blir det en lett manøver å hengi seg til oppkonstruerte tilfeller og myter. Noen ganger er heller ikke dialogene like troverdige, og kan minne om en slags Hollywoodsk dubbing. Men de mange brevene som gjengis er stort sett gode. Masons plott i denne boka er kanskje ikke helt patent. For at den tilreisende pianoteknikeren dras inn i et storpolitisk spill, virker noe søkt tatt i betraktning at han til daglig befinner seg immelropende langt fra denne virkeligheten. Og moralen om ikke “å spise av lotusen” passer bedre til koloniherrene, som jo lokker ham til reisen ved å nøre opp under pliktfølelsen. Som leser ble jeg sittende igjen en uvisshet etter å ha avsluttet “Pianostemmeren“. Boka reflekterer et begjær, som muligens hypnotiserer hovedpersonen. Men dette holdes i så utydelig grad fram i lyset at en aldri ser hva det er. Til slutt er det bare fornemmelsen av å vært et sted som er der, før alt er ukjent. |
|
| Ole Andreas Sandberg | |
