Oslo Konserthus 23.9.2004 Haydn: Symfoni nr. 102, Previn: Arier fra Sporvogn til begjær, R. Strauss: En alpesymfoni , Oslo-filharmonien Janice Watson, sopran, Dirigent: André Previn
Dette ble en fjelltur og en tindbestigning som varmet oss i høstmørket. Oslo-filharmoniens og Andre Previns tolking av Alpe-symfonien vakte stående jubel.
Men det begynte i det atskillig mindre formatet med Haydns symfoni nr. 102. Den lød faktisk underlig diffus og løst sammensatt. Det virket som om man rett og slett ikke hadde gitt seg tid nok til å øve den skikkelig inn. Men dette tilgis så gjerne når resultatet av prøvetida manifesterte seg så kraftig som det gjorde senere på kvelden.
Før pause var vi også en liten tur innom to arier fra Previns opera En sporvogn til begjær som hadde urpremiere bare for et par år siden. Det var underlig å høre disse to ariene etter å ha hørt CD-innspillingen av operaen atskillige ganger. Der vi ble slått av styrken i handlingen og hvordan det musikalske språket formet en dramatisk spenning som er fascinerende, ble det likesom lite igjen med disse to ariene.
For å si det rett ut, de ytet ikke operaverket den fulle rettferdighet. Men sopranen Janice Watson overbeviste meget sterkt i sin sang. Hun var imponerende, bokstavelig og visuelt.
Framføringen av Alpesymfonien ble en opplevelse. Fra før har dette verket vært et av orkesterets sterkeste kort. Det går ennå frasagn om orkesterets spill med Mariss Jansons i Salzburg for endel år siden. Da sto denne symfonien på programmet og de framførte den til jubel for blaserte østerrike og en hel musikkverden.
Jubel ble det i går også. Det er sjelden med en slik stemning på en torsdagskonsert. Folk hujet og skrek og vi har aldri opplevd slik applaus i Konserthuset for vanligvis tilsynelatende kjølige Previn. Men dette må han dele med det mer enn fulltallige orkesteret som viste seg fra sin aller beste side i Richard Strauss’ mektige tonemaleri.
Det var spennende å følge ferden, fra natten med den forsiktige brummingen i basunene til soloppgangen og de første stegene på oppstigingen av fjellet. Lyden av klukkenede bekker, fossefall og til og med kubjeller fulgte oss mot toppen og det store synet før stormen kom og rev oss ned.
De femti minuttene som symfonien tok å framføre var over på et øyeblikk, det kunne knapt registreres at tiden gikk!
Richard Strauss skrev denne symfonien som sitt siste store orkesterverk i årene like før den første verdenskrig. Fra sin villa i Garmisch-Partenkirchen hadde han direkte utsyn til Alpene og de høye tindene. Symfonien er skrevet for stort orkester med en sterkt utvidet messingseksjon. Her er kubjeller og vindmaskin, en teaterrekvisitt fra minst hundre år tilbake. I tillegg gjør han bruk av orgelets mektige klang når det storslåtte synet – visjonen – skal manes fram.
En utrolig kveld!
