For en opera!

Premiere Bjørvika 22.11.2008 Hjalmar Borgstrøm: Thora på Rimol, Maria Stattin, Trond Halstein Moe, Harald Bjørkøy, Knut Stiklestad, Den Norske Operas kor og orkester, Mannskoret Olavs Menn, Dirigent: Terje Boye Hansen, Regi og konsept: Paul Curran

For en opera! Vi overvar i går Oslo-premieren på den 110 år gamle norske operaen Thora paa Rimol, skrevet av den nå nesten glemte komponisten Hjalmar Borgstrøm. Vi forlot Bjørvika med musikken syngende inne i oss, gledelig stimulert av det vi fikk oppleve.

Her var nesten alt vellykket. Nesten, men det lille vi savnet var ikke så mye at det sto i veien for helhetsopplevelsen, at vi hadde opplevd noe helt utenom det vanllige.

Det er også med denne operaen vår kommende operasjef Paul Curran tar steget inn på norske scener. Han sto for tilretteleggelsen, eller regien i dette som ble karakterisert som en ‘semiscenisk’ framføring. Altså ikke full opera. Dekorasjoner var det ikke og orkesteret satt på scenen.

Hjalmar Borgstrøm skrev denne operaen på 1890-tallet, en tid da han også komponerte en G-dur symfoni som Edvard Grieg falt fullstendig pladask for: ‘…En ung Nordmand fra Kristiania viste mig en Symfoni, som pinedø er Kar for sin Hat og ikke at spøge med…’. Men utenom et par symfoniske dikt som lar seg høre fra tid til annen er han en av de komponistene som raskt gikk fullstendig i glemmeboken – og også ble så å si uglesett av sin samtid. Han tilhører den store generasjonen av norske komponister som i perioden 1890 – ca. 1920 var sterkt representert på kontinentets operascener. Den eneste av dem som i dag fremdeles har et navn er Sinding men det skyldes ikke hans gedigne symfonier eller ene opera, snarere hans store ‘hit’ i den klassiske musikklitteraturen, klaverstykket Frühlingsrauschen. Men når vi snakker om navn som Gerhardt Schjelderup, Johannes Haarklou, Ole Olsen, Julian Selmer og Catharinus Elling, hvor mange av dem er kjent i dag – eller spilles? Men på spilleplanene til kontinentets ledende scener sto de den gangen, bare ta en titt på Semper Oper på denne tiden. Sinding var eksempelvis overvettes populær i Tyskland, og det er han den dag i dag. Bare det faktum at det stadig kommer nyinnspilinger av hans symfonier på tyske CD-selskap er en bekreftelse på dette.

Hvorfor gikk denne generasjonen i glemmeboken så raskt – eller hvorfor ble de uglesett endog av sin samtid? Eller hvorfor er det slik at den samtidige Johan Halvorsen er omtrent den eneste vi kjenner fra denne perioden?

Forklaringen er ganske enkel. Den nasjonale bevisstheten var sterkt økende og hadde behov for bekreftelse i musikken. 1900-tallet hadde frambrakt nye komponister og nye stilformer som gjorde at de norske programkomponistene, de som var influert av Berlioz, Wagner og Richard Strauss, ganske raskt lot seg framstå som håpløst gammeldagse, til dels reaksjonære. Et typisk eksempel er her Hjalmar Borgstrøm. Mens Richard Strauss som i hele sitt komponistvirke utviklet seg og også kunne tillate seg å se ironisk på seg selv og sitt egetbilde som programkomponist sto Borgstrøm håpløst fast i sit eget bilde. Mens Ein Heldenleben har en herlig parodisk distanse til selvbildet som den ensomme idealistiske helten i kampen mot de ødeleggende materialistiske kreftene lar Borgstrøm i sitt innholdsmessig håpløse verk Tanken alle hemninger fare om den ensomme helt ute i verdensrommet. Stor musikk til tross, dette ble for tykt og det måtte også den tid oppleve det som.

Men så er det operaen Thora på Rimol. Den ble urframført av entusiaster på Melhus i 2002 og gårsdagens framføring nede i Bjørvika er også stor takk skyldig lokale entusiasters utrettelige innsats. De har all grunn til å se seg fornøyd med hva de har fått til. Dette er en seier for operakunsten, ikke minst for norsk opera og musikk! Det gir bare lyst til å oppleve flere av verkene til denne tidens norske operakomponister. Borgstrøm skrev også en opera til, Fiskeren, eller hvorfor ikke ta for seg av Gerhardt Schjelderups store produksjon av 12 operaer?

Historien er kjent for oss alle. Den bygger på historien om trellen Kark som tok livet av sin herre Håkon Jarl mens de gjemte seg i grisebingen på gården Rimol på flukt fra Olav Tryggvason På syttitallet oppførte Nationaltheatret stykket Kark av Peder W. Cappelen og gruppen Isenkram med Rita Vestvik og Sæmund Fiskvik sang historien om Kark inn på Norsktoppen i ml-bevegelsens mest nasjonalistiske periode.

Vi var av de uheldige i går som satt på benkerader hvor tekstmaskinen ikke fungerte. Selv om vi fra før kjente historien godt, gikk vi opplagt tapt av en dimensjon av operaen. Borgstrøm skrev nemlig librettoen selv. Han var på ingen måte noen dikter eller dramatiker, men på et område viste han seg fremragende også på dette området: teksten er full av bokstavrim ble vi fortalt av de med mer heldige sitteplasser i går, og det kunne vi sjekke da vi kom hjem og slo opp i librettoen. Bare hør på denne åpningen: ‘Tunge Tanker trykker Nordmænds Sind, saa længe lovløs Tilstad lænker.

Borgstrøm gjorde som sitt store forbilde Wagner, han skrev tekstene selv. Dermed kunne han også forme et sceneverk med fullt samsvar mellom tekst, dramatikk og musikk. Det fungerer til gagns, det fungerer overmåte!

Det er også en likhet til med Wagner, han begrenser seg ikke. Hele den timeslange førsteakten dreier seg i grunnen bare om én ting: den forsmådde husfruen som nok en gang tilgir sin utro elsker.

Riktignok er dette en viking-opera som ikke helt er befridd for det ha-stemte og melodramatiske. Men denne oppsetningen er gitt en form hvor helheten og resultatet på all måte er overbevisende.

La oss ta de andre negative tingene først. Kostymene var svært lite spennende men vi får bøye oss for det opplagte faktum at fargeprakten i klærne neppe var stor på trønderske gårder på 900-tallet. Dessuten er det et viktig poeng vi vil påpeke: husfruen Thora skulle vært utstyrt med det som ga personer med deres rang og verdighet den rette posisjon og autoritet på denne tiden: det store nøkkelknippet.

Men dette er plukk, det er mere enn småplukk. For oppsetningen som sådan er herlig. Først og fremst er det musikken. Den ble syngende i oss i lang tid etterpå. Riktignok var Borgstrøm sterk Wagner-tilhenger. Men dette hører man knapt av musikken, uten et par steder hvor vi kjenner igjen enkelte vendinger fra Nibelungen-operaene, særlig Notung-scenen i Siegfried. Og ikke minst korene som med Bjørvikas store akustikk ga et mektig inntrykk. Men faktisk minner musikken mer om Massenet enn Wagner. Den ble gitt en levende og varm utforming som gjorde kvelden til en stor opplevelse.

Igjen vil vi understreke bruken av korene. Både visuelt og musikalsk var korene sterkt overbevisende og ga denne forestillingen store løft. De tre solistene gjorde alle en flott innsats, særlig vil vi berømme Maria Stattin som husfruen.

Paul Curran sa til oss etter forestilingen at dette var vanskelig ut fra de rådende forholdene. Vi forstår ham godt. Men han skal være overmåte godt fornøyd med resultatet. Såpass at han kanskje tar en titt på de andre 15-20 operaene fra denne gullalderen i norsk operahistorie, om ikke annet gir Thora på Rimol nye forestillinger – i full versjon?