Oslo Konserthus 13.3.2008 Giuseppe Verdi: Requiem, Oslo-filharmonien, Ines Salazar – sopran, Julia Gertseva – alt, Aquiles Machado – tenor, Carlo Colombara – bass, Oslo-Filharmoniens Kor, Kor fra Ski og Rud videregående skoler, Kor fra Oslo By Steinerskole, Rafael Frühbeck de Burgos – dirigent
Fire kor, et topp-trimmet orkester, en internasjonal dirigent og fire fremragende solister løftet Verdis requiem til å bli en mektig, nesten overjordisk opplevelse i Oslo Konserthus i går. Vi går straks inn i påsken og en bedre måte å innlede den på enn med Verdis store verk kan knapt tenkes.
Det meste var på plass for et fullsatt Oslo Konserthus i går. Et engasjert orkester måtte denne gangen finne seg i å ikke spille hovedrollen. Det var i første rekke det massive oppbudet av kor – og de fire fremragende solistene – som denne gangen tok oppmerksomheten. Hele podieterassen – som sikkert kunne vært solgt ut til siste plass – var fylt med fire kor. Oslo-Filharmoniens Kor hadde fått assistanse av tre skolekor fra Oslo og omegn. Og hvor det klang! Det ble trøkk i korsatsen når de tro til for fullt. Og anledningene var ikke få. Det begynte allerede med Vredens dag – Dies Irae – som ble så kraftfullt og drønnende framført av korene med teksten som forespeiler at verden går under i aske at vi kunne se det foran oss rent bokstavelig. Den samme frasen – med skikkelig schwung på stortrommeklubba – dukker opp flere andre steder i verket. Trompetsignaler dukker opp fra forskjellige steder i salen og bass-sangeren forkynte at trompetsignalene skal kalle alle inn foran Guds trone.
Verdi skrev sitt requiem i andre del av sitt lange komponistliv. Opprinnelig skrev han siste del – Libera me – til en dødsmesse sammen med andre italienske komponister ved Rossinis død i 1868. Men ideen om et fullt requiem var sådd og i 1874 ble det uroppført. Det er et dramatisk stort anlagt verk og er det verket av ham, utenom operaene, som ubetinget framføres mest. Ikke uten grunn. Den store operakomponisten anvender uten skånsel sine fremragende dramatiske egenskaper vi kjenner fra operaene hans. De dramastiske avsnittene tilkjennegir seg i lange operaliknende partier for solistene.
Ved denne anledningen hadde man fått velge på øverste hylle av internasjonalt fremragende solister. Alle fire kan trygt sies å tilhøre den absolutte førstedivisjon blant sangsolister i dag. De to venezuelandske gjestene, sopranen Ines Salazar og tenoren Aquiles Machado, sang ut for fullt. Ingen hemninger hindret dem i å få stemmene sine til å lyde praktfullt, sterkt og klingende – og slik har sikkert Verdi også ment det skulle lyde. Nesten overjordisk lød det der stemmenes deres fløt over korene og orkesteret. Den praktfulle bassen, Carlo Colombara, fylte godt opp men den som imponerte oss sterkest var mezzosopranen Julia Gertseva. Ydmykt la hun seg til rette i leiet mellom tenor og sopran og hun fulgte dirigenten, Rafael Frühbeck de Burgos, i det minste vink. Stemmemessigg kunne også hun by på stor prakt og lot seg ikke ‘blåse’ av gårde av sine praktfulle medsangere.
Men som sagt, korene var kanskje de som gjorde sterkest inntrykk. Solide blomster i hatten for ungdommen! Også et annet sympatisk trekk, ved applausen bidro ungdommen med nærmest rocke-konsert liknende hurra-rop når kordirigent Øystein Fevang og Rafael Frühbeck de Burgos kom på scenen for å ta i mot applaus.
Det ble en mektig opplevelse. Vi ble ærlig talt helt slått til jorden av den storslåtte musikken. Matte snublet vi ut av Konserthuset og musikken fortsatte å surre rundt i hodene våre flere timer etter. For et verk! For en opplevelse! For en framføring!
