Oslo Konserthus 26.10.2000 Kantcheli: Al niente (førstegangsframføring), Grieg: Klaverkonsert, Mussorgskij/Ravel: Bilder på en utstilling
Oslo-filharmonien, dir.: Marc Soustrot; Nils Mortensen – klaver
Oslo på musikk-kartet i dobbelt forstand i dag: først nyheten – som kanskje egentlig ikke var noen nyhet – om at Mariss Jansons likevel fortsetter som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien et par sesonger til. Dernest førstegangsframføringen av Kanchelis nye orkesterverk, som ble urframført ved orkesterets konsert i Skien i dagen før.
Internasjonalt sett en ikke så liten begivenhet. For Ghiya Kancheli er en av de helt store i verden i dag. Han nevnes på linje med de religiøse kultkomponistene Arvo Pärt og John Tavener, men Kancheli har ikke så mye av deres mystiske grubling i seg. Snarere er hans musikkspråk farget av ulike påvirkninger, fra hans hjemland Georgia til dagens kosmopolitiske tidsånd, preget som han er av sitt mer enn ti års opphold i Vest-Europa, nå for tiden i Antwerpen. I likhet med Sofia Gubaidulina, Schnittke og Pärt har han søkt utenlands. For han var det en nødvendig på grunn av borgerkrigen i hjemlandet. Før det var han sovjetborger og mektig sekretær i Komponistforeningen i Sovjet.
Hans musikk er særpreget og svært i skuddet for tiden. Til og med vår egen Jan Garbarek har spilt hans komposisjoner. Det er derfor ingen liten begivenhet at framføringen av hans nye 35 minutters orkesterverk, som egentlig skulle utframføres i København, følges med interesse av en hel musikkinteressert verden.
Hva er så dette nye verket? En lang flytende komposisjon, uten de altfor brå kastene som vi har opplevd ved andre av hans senere verk. Enkle klangflater som etterhvert stykkes opp i noe som likner en svæææært langsom tango, så noen riff som minner betenkelig mye om Leonard Bernstein’s musikk til West Side Story, før vi er tilbake til de rolige klangflatene. Betagende, fascinerende og absolutt ikke for billig, treklangene, orkesterskjønnklangen og rytmeflirten til tross.
Stor applaus og den 65-årige komponisten måtte fram på podiet og motta hyllest.
Men det var mere av førstegangs-foreteelser på denne konserten. Unge Nils Mortensen hadde sin debut i Oslo med Oslo-filharmonien og det i ikke mindre enn Griegs a-moll konsert, den kanskje mest framførte klaverkonserten i verden i dag. Nå er ikke dette teknisk sett noe overkomplisert stykke. Verre er det å ta tak i helheten og fylle Griegs eneste større vellykkete konsertante verk med sjel og innhold.
I det første lyktes kveldens debutant. I det andre har ennå en lang vei å gå. Dessverre fikk vi en framførelse hvor vi rett og slett lurte på hvor solisten ville. Han var tydelig usikker i første sats og nervøsiteten la seg ikke helt før langt ut i finalen. Noe hjelp fikk han ikke av kveldens dirigent Marc Soustrot som hadde valgt en dvelende tilnærming, helt i tråd med sin franske følsomhet. Her var det lite lyrisk friskhet – bekkenes kåte kast nedover fjellsiden – for å si det slik.
Men Nils Mortensen bør ta det helt med ro. Han har årene foran seg og noe mer erfaring gjør at han uten vansker kan mestre større oppgaver som dette.
Konserten ble avsluttet med en fyrig framføring av Mussorgskij/Ravels Bilder på en utstilling, et verk hvor dirigenten fikk fram det beste i orkesteret. Langt på vei en flott sluttstrek for en minnesverdig konsert.
