Jan Mehlum: For Guds skyld, Gyldendal 2007, 423 s.
Jan Mehlum spenner opp et stort lerret i årets bok, For guds skyld. Det begynner med at landets kulturminister, framstilt i lett forandring av Trond Giske, finner en hånd fra en død person stikkende opp av betongen i det nye operabygget i Bjørvika. Det viser seg at den myrdete er en afrikansk student. Forflippelsen har omtrent ikke gitt seg før lik nr. to, også en afrikaner, dukker opp.
Politiet er raskt ute og arresterer en person som tidligere er dømt for rasistisk vold. Alt tyder på at disse to mordene er resultater av norsk rasisme, og dette arbeider også politiet etter. Advokat Svend Foyn kommer inn i saken fordi han blir bedt om å forsvare den altfor tilsynelatende skyldige, den unge tidligere voldsdømte rasisten.
I det som tilsynelatende kan være en krimsak med altfor lett gjenkjennelige dagligdagse tegn fra det samfunnet vi dessverre begynner å kjenne så altfor godt, beveger vi oss raskt inn i et annet miljø. Sporene peker mot Afrika og norsk bistandshjelp. Lokal korrupsjon og norske bakmenns utnyttelse av uhjelpssystemet for egen vinnings skyld står sentralt. Etter hvert vokser bildet langt utover dette. Det blir storpolitikk, Norges troverdighet som fredsskaper står alvorlig på spill og konflikten i Midt-Østen spisser det hele til.
Svend Foyn bruker mye av sin tid i Afrika på å forsøke å klare opp saken for å frikjenne sin klient. Både her og ikke minst når han er hjemme plages han av forfølgere og overvåking. Dette gir skildringen et lite grøss av uhygge som kan kle fortellingen godt. Men når det virkelige store lerretet brettes ut er ikke disse elementene tilsvarende like dyktig handtert.
Tønsberg-advokaten er losslitt og troverdig. Men sin krøllete snipp og siklende St. Bernhards-hund setter han stadig pris på en halvliter eller helst en eller to Bache-Gabrielsen. Boka er lykkelig befridd for action-scener og unødvendig vold.
