Foran Tannhäuser i Oslo

Aldri har den nyåpnete Bjørvika-operaen opplevet slik interesse før en premiere som det er akkurat i disse dager. Det var bare all festivitasen rundt selve åpningen for to år siden som kan måle seg med støyen. Det stilles høye forventninger til hva som presenteres, og fra hele Europa meldes det om en uvanlig stor interesse for denne oppsetningen. Noen reiseselskap har til og med satt opp Tannhäuser-pakker for turer til Oslo.

Det er ikke rart at interessen er uvanlig høy. Tannhäuser var ment som en av åpningsforestillingene da Bjørvika-operaen ble åpnet i 2008. Men problemer med ferdigstillingen av det tekniske apparatet gjorde at forestillingen måtte vente på seg.

Nå er den imidlertid her. Forventningene til Tannhäuser i denne praktulle operaen med kanskje verdens beste akustikk og en sceneteknikk som nå fungerer – og utløser spontan applaus i salen slik vi opplevde på en premiere for ikke så lenge siden – er i seg selv uvanlig høye.

Når vi i tillegg legger til at Europas kanskje mest spennende opera-navn for tiden, Kaldbakken-gutten Stefan Herheim, står for regien, tilsier dette at interessen internasjonalt er uvanlig stor. Grorud-gutten sto for en sensasjonell – og ikke helt upolitisk Parsifal i Bayreuth for snart to år siden, han har fått priser for beste operaoppsetning av OpernWelt og er bejublet overalt, ikke minst her hjemme for sine oppsetninger. Hans Julius Cæsar ble et av de siste årene store høydepunkter i den gamle operaen på Youngstorget.

Herheim selv pustet tidlig inn scenestøv i den gamle operaen i Folketeaterpassasjen. Her var han med som statist allerede som guttunge. Men det var ikke før han dro til Berlin at det ble sving på sakene med blant annet regiutdanning. Han gjorde seg tidlig bemerket i Salzburg – og dermed var karrierestigen lagt.

Tannhäuser ble første gang oppført i Oslo allerede i 1876. Det vil være en sterk overdrivelse å påstå at oppsetningen den gangen kunne nyte godt av samme ressurser som 135 år senere. Hverken musikalsk eller ikke minst teknisk kunne man stille opp på samme måte som man kan i dag.

Tannhäuser er en stor opera, og vil ta noe over fem timer å framføre her i Bjørvika. Sammenlikningen med Den flyvende hollender som han skrev noen år før blir som mellom natt og dag, ikke minst i omfanget. Innholdsmessig pendler Wagner i Tannhäuser mellom temaene jordisk og fysisk lyst og himmelsk forsoning og frelse, et tema som ikke er helt ukjent i verdenslitteraturen. Behovet for å oppnå forsoning – og dermed frelse – går som en rød tråd gjennom mange av hans kunstverk fra denne operaen fram mot den siste, Parsifal. Dessuten legger han inn tyske middelalderlegender og diktsagn i handlingen. Hovedpersonen Tannhäuser er en ‘minnessanger’. Begivenhetene rundt sangertevlingen på Wartburg er sentrale. Historiske personer og diktere opptrer i handlingen. I riktig høyromantisk kulør skaper dette et uttrykk som gjør at denne operaen er blitt svært populær i tysk-språklige land. Man får noe av sin identitet og historie bekreftet.

Så er det musikken. Storslagen, enorm, vakker og sterkt fascinerende. Forsoningsmotivet møter oss alt i åpningen av ouverturen: her settes motivet fra pilgrimskoret inn, et motiv som vel de fleste musikkinteresserte er kjent med. Ouverturen er også mye framført som selvstendig konsertverk. Og ikke glem inntogsmusikken til sangerhallen på Wartburg, promenademusikk av dimensjoner!

I nyere tid er operaens erotiske sider blitt ganske tydelige og dels overfikserte. Vi glemmer aldri den oppsetningen der en aldrende diva spradet rundt på scenen som kjærlighetsgudinnen Venus med bare bryster. I Gøteborg-operaens oppsetning for ti år siden var Venusbergscenen helt i starten formet som en kjempevagina. Fristelsene for mange regissører har vært store for diverse effekter ‘på kant’ med ballettjentene som skal forestille satyrer, cupido’er og andre elskovslekne vesener.

Nå folder det nye operahuset for alvor ut vingene. Tannhäuser blir Bjørvika-operaens hovedaktivitet utover våren. Det er i alt satt opp ni forestillinger av den. Så å si utsolgte!