|
 Kioskdronningen Grete Reim er drita full. Hun kommer ravende gjennom haven, og hennes litt mindre fulle ektemann, Astor; får øye på henne. Han går ut for å hjelpe henne, men idet han bøyer seg for å løfte henne, klikker ryggen.
Så har vi det gående. Hun sovner, eller besvimer, Astor er ikke helt sikker, og han må ha noe mot smertene i ryggen før han kan hjelpe henne. Han klarer ikke å gå opp til andre etasje, hvor han holder hus, så han må finne noe i hennes etasje, der nede han er nå.
Mens han leter etter noe alkohol å drikke for å døyve smerten, får vi historien deres. Kjærlighetshistorien. Om hvordan de møttes, den nyansatte bankmannen Asor på 22, og den sprudlende, menneskekjære Grete, med ny jobb i et ukeblad.
Astor tenker på hvordan det var å være nygift og fattig. Hvordan de sparte penger for å kjøpe det gulvteppet som Grete nå ligger og spyr utover. Hvordan de i fylla i Scotland spilte rollespill slik at Grete kunne komme opp med replikker til sin første bok. Eller kioskroman – derav navnet kioskdronningen.
Astor tenker på hvordan den ene romanen etter den andre fortsatte å selge, og pengene begynte å strømme inn, og hvordan de fortsatte å drikke. Grete som skapdranker, men alkohol gjemt på alle tenkelige og utenkelige steder, han selv som drakk hele natta før han gikk på jobb i banken. Astor husker at de kranglet en gang og Grete stakk. Han ble ringt opp noen dager etter. Grete hadde drukket på seg delir, og rasert et hotellrom i Hønefoss.
Etter det la hun seg inn til behandling, skrev bok om det, og fikk nok en bestselger. Astor mistet jobben. De klarte å holde seg edrue til boka om kampen mot alkohol kom ut. Da sprakk Grete og Astor fulgte med. Så nå bor de i hver sin etasje i en gammel sveitser villa, har penger nok og alkohol nok. Grete er kioskdronningen som har tjent seg rik på å skrive om kjærlighet og kjærlighet har hun også nok av. Astor elsker henne, og hun elsker ham. De elsker begge også alkohol.
Dette er en gripende fortelling om uendelig kjærlighet, avhengighet og misbruk. Det kunne ha vært en trist historie om to alkoholikere, men det er det ikke. Ambjørnsen skriver for bra, og har for interessante karakterer til at dette blir trist et sekund.
Det er en stor kjærlighetshistorie han forteller, og den er viktig. Kjærligheten kommer ikke bare i en fasong, og slett ikke alltid slik som i ukebladene, eller i kioskromanene.
Derfor anbefales denne boka spesielt til ungdom.
|
