Oslo Konserthus 13.10.2011 Haydn: Te Deum, Skrjabin: Le poème de l’extase, Berlioz: Te Deum, Oslo-filharmonien, Kenneth Tarver – tenor, Oslo Filharmoniske Kor, Follo Kammerkor, KORiOslo, Oslo Kammerkor, Sølvguttene, Barnekoret ved Den Norske Opera & Ballett, Trefoldighet Jentekor, dirigent: Eivind Gullberg Jensen
Veggene sto men salen så å si ristet under framføringen av Berlioz’ formidable Te Deum i går. Konserthuset er avgjort for lite når storverk som dette skal framføres. At man maktet å stable inn hele syv kor oppover på Podieterassen var imponerende, men sannelig var det trangt der oppe!
Te Deum av Berlioz er et verk han skrev han skrev over en 20-årsperiode. Det var ment å gi et bilde av ‘Guds storhet og menneskets litenhet‘, som han sier. Storhet er et ord som ikke helt dekker. Dette er grandiost, formidabelt, rett og slett rystende og gedigent.
Stor patos skal legges i når franskmenn skal skildre det de mener er stort. Her spares det ikke på, med fullt trøkk fra orgel, orkester og alle korene. Og her løigger kanskje også verkets svakhet.
Stort låt det. Men kanskje det ble for stort. For det var noe vi ikke riktig fikk tak i med dette verket, eller var det framføringen? Hadde Berlioz smurt for tjukt på i sin grandeur, eller var prøvetiden rett og slett for knapp til å innøve et så veldig apparat som var i sving i går?
Uansett, stort låt det i hvert fall. Men hvor var innholdet, sjelen, for å si det slik? Vi opplevde kraft og velklang og en avklarende og rolig tenor, Kenneth Tarver, som midt oppe i alt mylderet skapte noen øyeblikk av ro.
Før dette hadde vi vært gjennom det absolutte motsatte, Scrjabins Ekstasens poesi et verk som beveger seg helt mot ytterkanten av det tonale og som også inneholder noe av denne første ‘psykedeliske’ tonesetters diffuse budskap om kunstens guddom og sin egen opphøyde plass i dette. Med psykedelisk mener vi ikke Jefferson Airplane, men rett og slett komponistens visjoner og tankebaner som var på lang vei mot det hinsidige enkelte ganger. Han tenkte også musikk i farger, noe som gjenspeilte seg i hans sk. lysorgel som Bergens-publikummet opplevde for at par år siden. Om ikke felleslinjer med Berlioz med hensyn til det rent musikalske, i hvert fall i måten å tenke på, jfr. hans ‘fantastiske symfoni’.
Og så den aller største kontrasten av dem alle, Haydns korte korverk Te Deum som bare har tittelen til felles med Berlioz. I sannhet, en kveld med kontraster!
