Det føles nesten som en befrielse og lettelse å lese Karin Fossums nye bok. Lettelse fordi her er vi fjernt fra narko-mørket til en Harry Hole, bakrusen til Thygesen eller frustrasjonene til Varg Veum. Her møter vi i stedet helt vanlige mennesker med nesten helt vanlige historier, i hvert fall med nesten helt vanlig bakgrunn. Nesten, fordi vi er befridd for heseblesende biljakter, narkorus og uhumskheter. Faktisk sant: i hele boka forekommer ikke et eneste pistolskudd eller et våpen.
Karin Fossum: Formørkelsen, Cappelen Damm 2018, 232 s.
I tillegg er den ene av hovedpersonene innvandrer som tar med seg arven fra sitt hjemland Serbia med en helt annen kulturell bakgrunn. I mølja av norske mørke fordommer, av en nylig avgått Fr.p.politiker (!) karakterisert som «ondskap» i det norske folk, rører Karin Fossum dette inn og kommer svært godt fra det.
Handlingen dreier seg om to menneskers nesten håpløse forhold til hverandre, dvs. hvordan de skal handtere et brudd dem i mellom som innbefatter en ulykksalelig hendelse.
Mens de forsøker å løse sine problemer faller deres felles barn barn utfor en hotellveranda og omkommer. Dette er de ikke i stand til å handtere – hvem er vel det? – og mesteparten av handlingen dreier seg om hvordan de to skal komme ut av dette i forhold til hverandre.
Altså, ikke en renskåret krim, selv om skissene av en krimhistorie dukker opp helt mot slutten.
Det er dette jeg føler som befriende ved denne boka av Karin Fossum. Hun tegner ut fortvilelse, mistanker og kulturell arv på en fengslende måte uten at det føles som en spenningsmettet krim, snarere som et slags ekteskapsdrama.
Det har stormet rundt Karin Fossum i det siste. En litteratur-professor i Bergen har etter å ha lest hele to av hennes mer enn tyve bøker, konkludert med at hun skriver «dårlig». Etter dette dypdykket i hennes forfatterskap feier han dermed vekk ikke mindre enn Bragepris, to Riverton-priser, en rekke internasjonale priser bl.a. for beste europeiske roman, prisen for beste skandinaviske roman pluss en utmerkelse i Los Angeles Times. En må være trangt bosatt omgitt av syv høye fjell for å få til noe slikt! Når professoren i tillegg hevder at det bare er fascisten Stein Riverton (Sven Elvestad) og den ultra-konservative Andre Bjercke som får til å skrive krim og ikke den lange rekken av forfattere fra Nordahl Grieg og framover, faller jo visse biter på plass.
Joda, vi fastholder: en meget god bok. Vi trenger slike bøker!
