Mo Yan: Hvitløksballaden, Gyldendal 2014, 432 s.
«Jeg avskyr dere korrupte pamper som veiver med den røde fanen og ødelegger kommunistpartiets gode navn og rykte.» Dette leser vi i denne roman eil Mo Yan
Denne roman er en bitter, besk og brutal roman om det nye Kina med sterk brudd mot korrupte partifunksjonærer. Boka ble gitt ut i Kina for litt over tyve år siden.
Mo Yan fikk Nobel-prisen i litteratur for bare få år siden. Den gangen var det noen som mente at han var en systemt-lefler, en forfatter som holdt seg inne med det som kaller seg kommunistparti og Kinas ledere. En kritikk som dette må glatt ha oversett en bok som dette, og andre sentrale bøker vi har lest av Mo Yan. Her er det ikke smisking med Kinas ledere som står i høysetet, snarere beskriver Mo Yan den nye tids ledere i Kina som svært avstumpete og brutale mennesker.
I boka legges dette utsagnet til en av de underkuete hvitløksdyrkende bøndene: «Jeg avskyr dere korrupte pamper som veiver med den røde fanen og ødelegger kommunistpartiets gode navn og rykte.» Selv om det er et utsagn i handlingen framført av en av bokas personer, tar vi ikke mye feil i at dette også kan være ikke langt fra forfatterens egen mening.
Boka er en lang elegi hvor fornedrelsen beskrives inngående og grundig. Her følger Mo Yan ledende partifolk helt fra grunnskolen til de er plassert høyt oppe i samfunnet. Underkuing og fornedrelse av andre mennesker står sentralt i deres livsløp.
Jeg begynte å lese Mo Yans bøker litt før han fikk Nobel-prisen. Alt den gangen var jeg overbevist om at han var en kommende Nobel-prisvinner – og det skrev jeg. Særlig falt jeg for forfatterens burleske stil, at han blander inn surrealistiske elementer i sine bøker, henter sekvenser fra tradisjonell folketro og lar mennesker opptre i alle slags avkledninger. Denne boka skiller seg noe ut i og med at forfatteren først og fremst vil skildre fornedrelsen, hvordan alminnelige arbeidende bønder blir utsatt for hundsing og vold, og ikke minst hvordn unge jenter blir behandlet innen familien. Boka er rett og slett en lang klagesang hvor 
den ene episoden med fornedrelse etter den andre står i kø for å bli beskrevet på mest mulig realistisk vis.
Foran hvert hovedkapitel legger han inn enkle balladesanger i rett og slett brecht’sk ånd. Dette er stilfullt og flott gjort. Som kommenterende i de forskjellige faser i handlingen.
Mot slutten av boka får vi noe som likner Brecht igjen. Som i et av hans lærestykker får vi en sekvens hvor en – faktisk – partifunksjonær oppmaner til opprør, fordi det er riktig og rettferdig å avsette korrupte ledere som ikke tjener folkets interesse.
Som helhet er boka ingen fornøyelig lesing. Men skitt, blod og gjørme er også en del av det nye Kina. Og litteratur skal ikke først og fremst være fornøyelig. Den skal si noe om oss selv og den tiden vi lever i.
I så måte lykkes Mo Yan fullt ut.
Kjell Moe
Se også i Kulturspeilet: Mo Yan: Store bryster og brede hofter
