Første gang på symfonikonsert

Jeg opplevde Frank Zappas musikk i Oslo Konserthus 23.5.1997. Det var påskuddet jeg trengte for å våge å gå dit. Det var faktisk første gang jeg var tilstede på en symfonikonsert og hørte Oslo Filharmoniske Orkester. Hva fikk jeg ut av dette møtet med det alvorligste av det alvorlige – den tunge og seriøse symfonimusikken?

Jeg har aldri vært på konsert med Oslo-filharmonien tidligere, og jeg har langt mindre hørt om at hele det stivpyntede publikum blir innvitert på Club 7 nachspiel av selveste konferansieren, i hvert fall i de gamle lokalene som nå heter Diorama. Og toppen av kaka: jeg hadde ikke i mine villeste drømmer kunnet forestille meg at det Oslo-filharmonien ville by på var – Frank Zappa.

Det var nemlig det de gjorde den kvelden jeg var der! 

Jeg kan med en gang si at de av dere som tror at en konsert med Oslo-filharmonikerne innebærer en kjedelig, bortkasta kveld med en hel masse gamle “forstå-seg-på’ere” med tilhørende alkoholfri eplevin, tar skammelig feil. Det var akkurat det jeg var nødt til å erkjenne etter mitt lille eksperiment. 

Filharmonien er rett og slett hipp. Verken mer eller mindre. Freaka til fingerspissene. Når jeg tok turen innom konserthuset og påsto at jeg visste hva jeg hadde i møte, kunne jeg like gjerne ha troppet opp hos Institutt for astrofysikk på Blindern og hevdet at jeg hadde peiling på astronomi fordi stjernehimmelen fyller meg med glede og ærefrykt. Flaut er det, rett og slett! 

For å si det som det er: Oslo-filharmoniens musikere er råbra, og utvilsomt istand til å “groove” fletta av de fleste. Jeg kan forresten ikke begripe hvorfor de ikke har montert sikkerhetsbelter på sitteplassene ennå. Det kommer nok… 

Himmelfallen er jeg, skamfull og imponert! 

Christian Enger