Levi Henriksen: Harpesang. Gyldendal 2014 322 s.
Levi Henriksen kan kunsten å fortelle en historie. Her kjenner du bokstavelig talt grusen knase under bildekkene og vannet i elva kjøle deg ned. Igjen er det Kongsvinger-traktene som er åsted for hans fortelling. Denne gangen med viktige dykk inn i pinsemenigheten og i roots og blues rock.
Levi Henriksen mottok for noen år siden Bokhandlerprisen for sin bok Snø vil falle over snø.
Hovedpersonen i årets bok er i utgangspunktet plateprodusent. Ved en barnedåp får han høre tre søsken på 80 år og vel så det synge. Han blir helt betatt av deres sang og blir oppsatt på å feste dette ned og ta opptak av det før alderen krever sin rett.
Samtidig er boka også en fortelling om det å bo i distriktet, oppleve hvordan den nye tid brauter seg fram med sine golfbaner og kaudervelske språk-koder, og ikke minst om ensomhet og gammel kjærlighet. Det siste temaet er tegnet i søte, nesten litt for søte vendinnger.
Levi Henriksen beskriver personene sine på en fin måte. Særlig er grinebitteren av en mandolinspiller, en av de tre søsknene, herlig tegnet. Dette er varmt og nært. Du tror på slike skikkelser. Eller for å si det slik, slike har du møtt.
Jeg likte også godt hans beskrivelser av musikkmiljøet, både i gammeltid og i nåtid. En rekke av blues’ens veteraner vandrer gjennom boksidene og finner sin plass i dette mylderet av artige personer og lokalkoloritt. De tre søsknene har bak seg et par år i USA hvor de sang for forsamlinger i det norske miljøet i Midt-Vesten.
Det er skildringen av det lokale miljøet og menneskene som bor her som kanskje treffer mest. Jeg har ennå knasingen av grus liggende i meg etter å ha lest ut boka som egentlig skulle hatt navnet Grusharpe.. Grus er i det hele tatt et ikke uvesentlig poeng i handlingen. Og en ramme for et oppgjør med vår nye tids fjasemakere.
En herlig og hjertevarm bok.
