Fortellerkunst

Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1), 556 s. Cappelen 1998

Det tok Erik Fosnes Hansen noen år å skrive ferdig første delen av disse beretningene. Vi understreker: første del. For andre del er planlagt å komme neste år. Og da tilgir de fleste gjerne at det tar noen tid.

Det er denne boka som har fått mange kritikere til nærmest å gå i fistel – av begeistring, mens andre nok forsøker å antyde sin mangel på det samme. Særlig danske litteraturvitere har nå ‘oppdaget’ en ny Hamsun og lager store bølger fordi boka hverken er nominert til eller tildelt Nordisk Litteraturpris.

På sett og vis beveger Fosnes Hansen seg inne i en temakrets som også opptok ham i Salme ved reisens slutt: beretninger ‘om de mange hendelser, store og små, som beskytter verden fra dens daglige undergang.’

Men man behøver ikke ta metafysikken på alvor for å lese disse fire tilsynelatende frittstående fortellingene, som veves inn i hverandre. Det er skrivekunsten som er Fosnes Hansens sterke side, det er her han betar og fører oss med. Historiene er levende og mesterlig godt fortalt. Vi befinner oss med en døende skipsreder på et gods et sted i Sør-Norge, på en øde og forblåst fyrverkerøy i Østersjøen i Sør-Sverige på begynnelsen av dette århundret og i 1400-tallets Roma.

Det løse fellestrekket for alle historiene er at de handler om former for beskyttelse, unge mennesker blir revet fra sine ‘opphav’ og søker etter eller havner nye steder under uvandte former. De er alle unge mennesker under forandring. Deres ytre omgivelser er blitt drastisk endret, eller de er på søken etter holdepunkter i undring over livet. Noen ganger skriker fortellingene etter en fortsettelse og et ‘svar’. Mysterier og vitenskapsteorier kastes inn i handligene.

Man behøver ikke nødvendigvis lete etter åpenbaringer og indre budskap for å frydes over Fosnes Hansens skrivekunst. Her er det fortellingene som betyr alt, og derfor blir det en bok som du engasjeres av.