 Hva er meningen med denne utgivelsen? Mener forlagene de har plikt på seg til å utgi alt av ny norsk litteratur bare forfatteren viser seg å mestre et noenlunde propert språk? Eller tar leserne med på streif i det som med beste vilje kan kalles for en oppvekst-/erindringsroman?
Man kan saktens spørre. For her har forlaget sett gjennom fingrene med mangt og meget. Denne boka er på tross av sine mange fine enkeltskildringer og gode iakktagelser av Oslo-miljøet og enkeltpersoner, langt nær ferdig til utgivelse. At det er mye av stoffet som interesser, er utvilsomt. Men slik det foreligger, bidrar forlaget dessverre til at forfatteren kommer udelt dårlig ut av det.
Her skulle man ha skjært, kuttet ut atskillig av longører – og gått rett på forfatteren og spurt hva han egentlig ville.
Det samme gjør vi. Hva er så interessant ved å få et avisreferat fra 800-metersfeltet med Boysen og Moens i 1957 (eller var det 56?)? Hva er så himlandes forskrekkende interessant ved å få servert side opp og side ned beskrivelser av en eller annet forfyllet jazzgigants solo’er en gang på det glade femtitall? Javisst, Jeg var på jazzkonsert, jeg kan huske når oljelandet hadde andre 800-meterløptere enn Vebjørn Rodahl.
Det er slikt som dette som gjør oss beklemmende flaue.
Noe av dette har vi da også lest før – i Aksel Jensens Line. Den gangen hadde boka en viss berettigelse, skildringene av det livsleie søkende vestkantmiljøet med hang til jazz og fester eide tilstrekkelig av besettelse i seg til å interessere.
Det henger ikke på greip å servere noenlunde de samme historiene – kommer Pastor’n? – og miljøet, for ikke å snakke om den lissom-kuule ordbruken, nesten førti år etter. Det blir bare patetisk og kjedelig. Hvorfor hang ikke Olav Angell seg på lasset i 1959?
Og hva er nå meningen med side opp og side ned med all slangen og uttrykkene, servert som en form for dialog? Kanskje kan et eller to av uttrykkene kalle på interessen, resten er inntil det kjedelige forstyrrende og irriterende. Hva mener forlaget med å la en forfatter servere slikt for det lesende publikum? Har forlagene blitt så besnæret av såpeoperaenes inntog i de tusen fjernsynshjem at de mener at bokbransjen skal satse på det samme?
Vi vil gjerne ha oppvekst, mer av vår nære tids opplevelser, lukt og farve fra eksempelvis tidligere års Oslo-miljøer.
Men da må vi også ha personer som har mer i seg enn et pronomen. Denne bokas ‘jeg’-person er så totalt uten karakter at det er langt over i husmorlitteraturen – eller reklameverdenens stereotyper. Vi tror ikke på ham, han fengsler oss ikke – og vi spør: hva vil forfatteren egentlig med ham?
Dessverre lar forfatteren røpe mot slutten av det som til nød kan kalles en fortelling, at det er ham selv det dreier seg om. Når han endelig oppnår det som kan kalles suksess i livet – som tekstforfatter i et reklamebyrå – oppstår også den store identitetskrisen i forhold til verden rundt, les: damene.
Allerede på dette tidspunkt har leseren kommet til den brysomme konklusjonen at dette egentlig er litt for privat skrevet, det er mer eller mindre personlige dagboksnotater som på ulykksalelig vis har flagret bort til en resultatsorientert forlagskonsulent. Bruken av Line-sjargongen og de mange levende personlighetene som vimser ut og inn av Theatercafeen eller reklamguruens private fester, blir beklemmende. Hva har leserne med at Anne Marie Ottersen og Sverre Anker Ousdalvar på privatfest hos Olav Angell i 1970, eller at Wenche Foss gikk forbi restaurantbordet hans året før?
Slikt blir ekkelt kjendiseri, på grensen mot skandalepresse og ukebladromantikk. Utvendig, platt og glatt. Episoder fra Line-land – uten Axel Jensens skarpe penn og en hovedperson i kjøtt og blod. For det er her bokas store svakhet ligger. Hovedpersonen er en ‘ikke’-person. Jeg er av dem som har så liten interesse av å vite hva Olav Angell foretok seg i 1958, 1966 eller 1971 – at jeg heller kunne latt være og lest dette (hvorfor kunne ikke reklamebransjen lage en slags ‘golden memory’-utgave for Angell i stedet?). En bok må ha visse krav. Et hovedkrav er at skildring og/eller personer må interessere. Hovedpersonen her framstiller det hele i en slags dagboksfortelling. Er det i det hele tatt mulig å vokse opp i Oslo på 50-tallet uten en eneste refleksjon eller holdning? Var man helt blottet for tanker, problemer eller indre kvaler på denne tiden?
Jeg er unødig hard fordi det er så mye i denne boka som er virkelig bra at det er synd at forlaget har latt forfatteren framstå overfor verdenen med et slikt produkt som dettte. Olav Angell har en svært god penn, han fører ned levende og nøye iakttagelser av stemninger fra Oslo i en ikke altfor fjern fortid. I perioder kan også hans skildringer være svært fengslende.
Boka inneholder tross alt så mye bra at man gjerne kunne ha ventet til vårslippet med den. Det er svært synd at forlaget har sluppet den for tidlig.
|
