Fortryllende

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 30.5.2010 August Söderman, Jean Sibelius, Gabriel Fauré, Johannes Brahms, Richard Strauss, Brad Mehldau: Love Songs, kabaretsanger og filmmelodier, Beatles, Anne Sofie von Otter – mezzosopran, Brad Mehldau – klaver

Hun eier en fantastisk scenepersonlighet og det er derfor hun fortrylller oss. Hun har en utrolig stor tilhengerskare. 

Anne Sofie von Otter har i flere tiår imponert oss med sin sang, det enten være Händel eller Mahler. De siste årene har hun også løst opp noe av sin klassisk-seriøse profil og engasjert seg i i såkalt ‘cross-over’ musikk hvor hun ikke er redd for å framføre sanger av et mer lødig preg, cabaret’er, film-sanger og populær-melodier, endog pop og rock. Men hun tilhører utvilsomt fremste rekke av mezzo-sopraner i verden i dag. Hun har en imponerende liste bak seg av opptredener og CD-utgivelser og synger over hele verden.

Henne trofaste skare av fans møtte i imponerende stort antall opp i operaen denne søndags ettermiddagen. Også et betydelig antall jazz-entusiaster var møtt opp, for den svenske sopranen ville opptre med pianisten Brad Mehldau, en av vår tids nye store jazznavn. Hun eier en stor stemme der hun synger ut og trår til, bevares, men styrken hennes i en slik sammenheng vi opplevde i går er utvilsomt at hun kombinerer sin sterke scenepersonlighet med en nærmest stille innadvendthet. Hun sjarmerer rett og slett med sin innlevelse og vesen. Hun kan binde salen i omtrent åndesløs stillhet. Uten fakter og divanykker seirer hun nettopp fordi det er personligheten hennes som fascinerer. Det blir fortryllende. 

Og da hjelper det lite med å utstyre seg med en alldeles redselsfulll svensk sommerkjole. Det er hennes vesen og sceneopptreden som tar all oppmerksomhet og forfører oss.

Hun hadde delt programmet i går i en ‘klassisk’ avdeling – Sibelius, Brahms og Richard Strauss – mot et mer lødig program etter pause. Her fikk vi høre mer av Brad Mehldau, hans sang-syklus Love Songs, litt film-melodier og Jacques Brel. Men der hun imponerte sterkt var i de to Beatles-sangene Across the Universe og Blackbird.

Også jazzpianisten Brad Mehldau må få sine ord. Hans akkompagnement i den mer seriøse delen av kveldens program var uten lyte, men vi fikk mistanke om at han la litt egne improvisasjoner inn i et Cesar Franck-stykke. Og ikke noe galt i det.

Vi ville nok ønsket å ha opplevd Anne Sofie von Otter i en tettere og mindre sammenheng. Operaens store sal kan ikke yte hennes form tilstrekkelig grad av nærhet og intimitet. Men der hun stiller opp i sin sommarkjole og kornblonde hår er det likevel hennes personlighet og sceneframtreden som tar luven. Alt annet blir likegyldig. Og det er jo heller ingen konkurranse i smakløshet og ekshibisjonisme a la Grand Prix på slike konserter i operaen.

Hun måtte også si at som ‘svensker flest’ var hun ‘avindsjuk’ på oss for den nye operaen.

Hun ga oss stor opplevelse.