Sophie Kinsella: En shopoholikers hemmelige drømmeverden, Gyldendal 2001 284 s.
Rebecca Bloomwood er journalist i tidsskriftet “Vellykket Sparing”. I arbeidstiden gir hun leserne råd om hvordan de skal ta vare på pengene sine. Fritiden bruker hun på å shoppe.
Hun har mistet kontrollen og brevene fra banken blir mindre og mindre høflige.
I begynnelsen svarer hun på dem med de mest absurde unnskyldninger, alt fra kjertelfeber til brekte ben og dødsfall i familien. Etter hvert finner hun ut at hvis hun ikke åpner brevene, eller til og med kaster dem, er det ingen som kan bevise at hun har fått dem, og da er det ikke hennes skyld, er det vel?
Til slutt innser hun at hun må gjøre noe, og at hun har to valg. Enten stramme inn på forbruket eller tjene mer. Hun velger det første alternativet, som hun innser ikke fungerer. Da blir løsningen å ta seg ekstra jobb i en klesbutikk. Ikke særlig lurt det heller. Det er nemlig alltid noe hun MÅ ha. Og kjøper hun noe på salg, noe som har vært riktig dyrt, sparer hun jo faktisk penger!
Vendepunktet blir da naboene hennes blir lurt av banken sin til å flytte sparepengene i et fond. Som takk for tilliten får de et kaminur. Det banken unnlot å si var at hvis de lot pengene stå kunne de tjene 20 000. Dette får Rebecca til å se rødt. For en gangs skyld tenker hun ikke på seg selv, og ved å hjelpe andre klarer hun faktisk til slutt å hjelpe seg selv, unnslippe gjeldsspøkelset, vinne over kredittkortene og finne kjærligheten.
Sophie Kinsella er et pseudonym den engelske ungjenta har brukt i sin første roman.
Hun har elegant hevet seg på bølgen etter Bridget Jones, AllyMcBeal og Friends.
Rebecca Bloomwood er som alle de ovennevnte: singel karrierekvinne i begynnelsen av trettiåra. Drømmer om å være rik så hun kan kjøpe hva hun vil, er opptatt av hva andre tenker om henne og hvordan hun ser ut og om å gifte seg med en kjekk millionær.
Gjennom hele boka satt jeg med følelsen av å ha lest dette før.
Ikke rart med tanke på alle de andre bøkene i akkurat samme genre ( Bare anmeldt her i Kulturspeilet nevner jeg for eksempel Bridget Jones 1 og 2, Sammen, Sammen igjen, 31 Almanac Road, Tereses tilstand..)
Men som en kvinne i samme alder og med de samme tvangstanker og nevroser som nevnt i alle disse bøkene, må jeg si at det er underholdene. Forutsigbart, ja, men likevel underholdene og sjarmerende. Man vet hva man får, på samme måte som når man skrur på tv for å se Friends: en halvtimes lett underholdning, uten dystre baktanker.
Apropos baktanker, er det jo et snev av alvor i denne boka , å kjøre økonomien så på grunn, for ikke å ta konsekvensene av det er alvorlig, og i disse dager da man kan få kredittkort bare ved å smile, er dette også en bok til ettertanke. Men det er humoren og selvironien man husker best ved denne boka. Lett underholdning, og jeg er sikker på at om man ikke kjenner seg selv igjen, kjenner man nok noen som ligner på Rebecca Bloomwood.
