Cathrine Sandnes: Fotball-VM 2002. Reisen østover, Gyldendal 2002 336 s.
Der Jon Michelet og Dag Solstad har sagt takk for seg, står Cathrine Sandnes klar til å ta over. Hennes fotballbok fra VM i Japan og Sør-Korea i sommer er svært så forskjellig fra de to herrenes foregående fotballbøker.
Cathrine Sandnes er knapt 30 og tidligere kulturredaktør i Dagavisen. For henne var dette et VM som også betø noe personlig: hun kom tilbake til det landet hun ble født i. 15 måneder gammel ble hun adoptert av en norsk familie.
Derfor er det mye som møter henne i dette VM. Foruten vertenes vanvittige suksess i turneringa er det også det sør-koreanske publikummets hjertevarme holdning – noe som skiller dem fra medarrangørene Japan. Dette kombineres med et VM hvor hennes favorittlag vinner, hun er nygift og har med seg ektemannen Aslak Sira på turen, han skriver for Klassekampen.
En fotballtur som kunne ha ukebladpressens ingredienser i seg eller kanskje var et opplegg for Tore-på-sporet. Men slik er det ikke, hun skriver og beretter om en fotballtur hvor det private kommer i annen, endog i tredje rekke. Men hun kan ikke dekke over de personlige inntrykk det er med ‘å komme tilbake’. Her greier den flere ganger norske karatemesteren også å fyre av noen velrettede spark til norsk snillisme og norske holdninger.
Ellers er dette en fotballbok tvers igjennom. Subjektiv, ensidig, følelsesmessig engasjerende og uten nåde for de som ikke tror på samme laget som henne. Det er Brasil tvers igjennon. Hun er full av forakt for de som mener at fotball har noe med system å gjøre, her teller leken og individuelle ferdigheter alt. Dette sagt positivt fordi en blir glad i den måten hun beretter om sin fotballentusiasme på.
For henne ble det også en stor seier, livslystens seier over maskineriet. Og finalekampen mellom Tyskland og Brasil ble kuliminasjonen av dette. Og underveis i boka spares det ikke. En fotballnasjon som Tyskland – men ikke minst collegeguttene fra USA – får så hårflettene svinger for sin fotballideologi, Italia for sitt skuespilleri for å skaffe seg frispark og hun er uten nåde for enhver som ikke deler hennes oppfatning.
Her har vi den subjektive fotballen, den som nesten grenser til religion og galskap. I denne såkalte saklige verden er det så befriende å lese den alldeles ukompromissløse holdningen til fotballen og til laget som den store mantra.
Selv om hun neppe er noen Solstad eller Michelet, er dette en fotballbok som gleder mer enn akkurat å lese om fotball. Og for de av oss som opplevde dette fotball-VM under andre himmelstrøk med sambadansende brasilianere foran TV-skjermen etter hvert gul-grønt oppløp er det en gledelig og livsvarmende gjenopplevelse.
