Oslo Vinternatt Festival Universitetes Aula 4.2.2007 Beethoven: Symfoni nr. 3 Eroica, Händel: Musikk til Det Kongelige Fyrverkeri
Det Norske Kammerorkester, Kongelige Norske Marines Musikkorps, dir.: Arvid Engegård
Årets vinternattfestival ble avsluttet i jubel. Händels festmusikk fra 1848 skulle feire slutten på krigen mot Frankrike. Jubelmusikken kom til å feire slutten på en vinternattfestival som begynte med sorg og fortvilelse på fredag men endte i jublende fest på søndag.
Musikk med program – her skulle musikk som ytring markeres – kan fascinere og føre oss langt av gårde med følelsene. På fredag opplevde vi hvordan tonekunstnere som Richard Strauss og Sjostakovitsj tonemalte sin brennende fortvilelse over et Europa i ruiner. Vi kunne like gjerne si at dette fortsatte i går med Beethovens Eroica-symfoni og sørgemarsjen herfra, den kanskje sterkeste sørgemusikk som noengang er laget. Selv om vi raskt ser for oss krig og ødeleggelse – og menneskenes fortvilelse – i et Europa på begynnelsen av 1800-tallet og etter første runde av Napoleons-krigene, hadde Beethoven i tankene å lage en seiersrik symfoni, for å hylle heltene og den fremste helten av dem alle.
Slik kunne vi se linjene i går fra de jublende fanfarene i Beethovens sistesats til Händels festmusikk. Sorg og fortvilelse ble tonemalt i den første konserten på fredag og fortsatte med Didos sørgesang tilsatt den nyere tids rap(soder) senere på kvelden. Lørdag var det tid for Bach og norsk sakral folkemusikk og i går sto konserten i jubelens tegn.
På gradestokken ser vi at den mest beinharde kulda denne vinteren er på vei inn men utvilsomt blir det lysere og lysere rundt oss. Slik kan vi i det store og hele også se denne vinternattfestivalen, ut fra mørke og kulde kommer lyset og (forhåpentlgvis) varmen. Og jubelen sto i stil med Munchs solorgie bak podiet.
Det Norske Kammerorkester hadde fått støtte av blåsere og slagverk fra Kongelige Norske Marines Musikkorps til denne konserten og dermed ble det folksomt på podiet. For Händels jubelmusikk ble dette feiende stort men i Beethoven pekte en framføring som dette mer i retning av en konsert med periode-besetning. Knappe femti musikere skulle framføre Beethovens gedigne symfoni fra 1803 – musikkhistoriens første ‘store’ symfoni. Sammenliknet med hvordan vi til vanlig hører denne mektige symfonien framført ble dette forskjellig og messingblåsernes ‘støt’ ble derfor svært påtagelige.
Men stort inntrykk gjorde musikken og Arvid Engegård ledet det med stor entusiasme.
