Prokofiev: Symfoniene – komplett, London Symphony Orchestra, dir.: Valery Gergiev, Opptak Barbican London 1. – 2., 5. – 8.5.2004
Det er bare å holde seg fast, ta på hjelm og vernesko – og ikke minst hørselsvern – for her braker det løs! Prokofievs symfonier er ikke laget for de finere esteter, her er intet av det romantiske – som man kanskje kunne ane såvidt i musikken til det nittende århundrets største ballett Romeo og Julie. Nei her går det unna, det hamres og slåes i metall, jernets vals svinger opp, røyk og damp siver ut av CD-spilleren, støyen fra det tyvende århundret og den mekaniserte tidsalder blander seg for alvor inn i kunstmusikken.
Prokofiev skrev riktignok en symfoni i ren Haydn-stil. Det var den første, den såkalte klassiske symfonien som har fortryllet tilhørerne i all ettertid. Men dette er engang ikke noen forsmak på det som skulle komme. For bare et par år senere, med sin andre symfoni, er Prokofiev for alvor langt inne i tidens stål og betong.
Denne andre symfonien er til gjengjeld også den minst framførte av hans syv symfonier. Den og den tredje symfonien ble skrevet i komponistens utlendighet, årene etter 1917 da den verdenskjente klavervirtuosen og lovende komponisten valgte å oppholde seg i Vesten framfor å vende tilbake til sitt nye fedreland Sovjet. I Paris og andre steder nøt han det frie kunstnerlivet som en riktig bohem-artist. Han bokstavelig talt veltet seg i den nye tids uttrykk. Ingen skurrende og dissonerende klanger var for fremmede for ham, maskinalderen skulle for alvor gjenspeiles i musikken han laget.
Han fikk musikkutdanning som komponist ved konservatoriet i St. Petersburg, i det som den gangen var preget av Rimsky-Korsakov og hans nasjonalistiske romantiske skole. Denne skolen frambrakte også Stravinskij som startet sin komponistkarriere med å skrive musikk i samme stil som Tsjaikovskij. Men Stravinskij forbløffet snart verden med sitt Vårofferet, et verk som også fikk den åtte år yngre Prokofiev til om mulig å gå et skritt videre i sin musikk til den hedenske balletten Ala og Loli, musikk som senere resulterte i Skyntisk suite.
Det var ikke før Prokofiev vendte tilbake til fedrelandet på midten av 1930-tallet at han til en viss grad måtte ta hensyn til den nye tid. Kravene til sosial realisme og ikke fullt så outrerte uttrykk ble også gjenspeilet i musikken. Hans tre siste symfonier – fem til syv – er ingen paddeflat og nesegrus beundring for den nye tid, men han ‘modererte’ seg såpass at disse symfoniene, den femte i særlig rekke, oppnådde en stor popularitet både i Sovjet og utenlands. Det forhindret ham ikke å bli utsatt for kritikk for sin modernisme. Sammen med Sjostakovitsj og andre samtidige komponister ble det en balansegang. De siste årene av sitt liv var han nærmest bannlyst som komponist i Sovjet. Han døde ironisk nok på samme dag som Stalin i 1953.
Ved femtiårsjubileet for tre år siden ga Valery Gergiev ut en rekke innspillinger med sitt orkester fra Maarinskij-teatret i St. Petersburg. Men innspillingen av hans symfonier kommer først nå, i konsertopptak fra Barbican-senteret i London. Og det er med det orkesteret han overtar som sjefsdirigent fra kommende sesong, London Symphony Orchestra, som det også må tilføyes var André Previn‘s gamle orkester.
Det blir en riktig festaften. Men man må være klar over hva man går til. For Prokofievs symfonier er ikke laget for nytelser med stearinlys og rødvin. Noen festaften i så måte kan du ikke se fram til. Derimot musikk med et uttrykk og et preg som er helt særegen en komponist på 1900-tallets første halvdel.
Jeg har alltid satt pris på Prokofiev. Helt siden jeg som tenåring brakk fingrene på Visions Fugitives har jeg likt en komponist som riktig tør å ha et uttrykk, som våger å være krass og si fra. I den grad han skrev filmnmusikk var det ikke til sukkersøt romantikk som Sjostakovitsj men til riktige dramaer av Eisenstein, som Aleksander Nevsky og Ivan den grusomme. Derimot har hans symfonier ikke oppnådd samme popularitet som samtidige Sjostakovitsj. La gå at han skrev hyllningskantate for Stalin til hans 60-års dag med innlagte maskingeværsalver. Men det var en kantate jubilanten ikke vil ha framført visstnok fordi han ikke satte pris på slik ‘personkultus’ (!).
Selv om jeg personlig finner at han når lengst i sitt uttrykk nettopp i musikken til filmene av Eisenstein, er det likevel med stor glede jeg hører disse symfoniene, hvorav vi får to versjoner av den fjerde symfonien, den reviderte og originale. Særlig setter jeg pris på den andre og tredje symfonien, verk du knapt finner innspilt. Men her understrekes, vær klar over hva du går til, dette er ikke musikk for den finere rokokko! Flere av symfoniene hans bygger på tonemateriale han har latt anvende i andre verk, som i hans ballettverk.
Gergiev har i økende grad markert seg som den mest interessante dirigentpersonligheten i vår tid. Han er født og oppvokst i gamle Sovjet men det var først med hans Maarinskij(Kirov)-ensemble på 1990-tallet at han for alvor ble et navn for verden. Han gjenreiste Russlands tidligere ledende opera- og ballettscene til sin tidligere status under tsar- tiden (i dag er Bolsjoi stengt for ‘ombygging’). I Stockholm har han de siste årene vært engasjert med Østersjø-festivalen, en festival som har et stort omland og et vidt potensiale.
En viktig utgivelse, disse symfoniene er etter min mening en viktig del av nyere tids musikkhistorie, du går fra Haydn til maskinalderen i et jafs!
