Fra La Bastille til Youngstorget

I løpet av knappe ti dager har vi sett to operaforestillinger. En på selveste La Bastille i Paris – og sist torsdag i Folketeateret i Oslo. 

Enhver oppvakt leser vil kremte bekreftende: javel, og var det hyggelig i Paris? 

Det hører likesom med til den oppleste og vedtatte sannhet at i utlandet er det meste stort og flott, og her hjemme er vi bare bønder. 

Det burde være naturstridig å våge og sammenlikne La Bastille med vårt eget tuslete Folketeater, som inntil videre huser Den Norske Opera. 

La Bastille ble jo reist som selve potensen for Mitterands Frankrike. Nå skulle operametropolen framfor noen vise verden et operabygg man aldri hadde sett maken til. 

Og der fikk de prestisjesprengte byggmakerne helt rett: verden har aldri sett maken til slikt bygg. Eller en slik operainstitusjon. 

Til og med før selve åpningen fant sted, forsvant den kunstneriske lederen, Daniel Barenboim. For to sesonger siden holdt stridighetene med daværende kunstneriske leder Myung Whun Chung på å forårsake diplomatiske forviklingen mellom Frankrike og Sør-Korea. I tillegg streiker personalet både titt og ofte, helst spontant og uten varsel.

Fra Kulturspeilet fikk vi klar melding om å ta det med fransk ro hvis forestillingen ikke lot seg avvikle som planlagt. Vi fikk også beskjed om å passe opp for fallende murpuss, allerede få år etter at nybygget sto ferdig har bekledningen begynt å skalle av. 

Vi skulle se Houston-operaens gjestespill med Porgy and Bess. Men det hele ble en begredelig opplevelse som vi har beskrevet et annet sted i dette magasinet. 

Vi skjønner nå hvorfor pariserne kaller dette bygget et gigantisk flyplasstoalett i glass og betong. Make til kald sal og fiendtlighet lagt i veggene, har vi aldri opplevet. Her må arkitekter og planleggere som virkelig hater operakunsten, ha hatt fritt spillerom. 

Derfor var det så befriende å komme hjem til vårt eget Folketeater og premiere på Tosca. Oppleve en gammel og forslitt sviske med ordentlige divaer på scenen, og varme og intimitet i salen. 

Et dårlig egnet spillested for en nasjonal opera i et av verdens rikeste land. Javel. Men likevel – så utrolig befriende, noe å bli skikkelig varm av. Noe så langt, langt bedre enn hva man kan oppleve på det som var antatt å være operaverdenens fremste prestisjebygg.

La gå at Mozart og Rossini nå er flyttet ut av Bastille og tilbake til gamle Garnier – selve den tradisjonsrike Paris-operaen. Pariserne kan jo også velge mellom Opera Comique, Châtelet og Champs-Elysees – av store operahus. 

Men vi kan også nyte operakunst på Youngstorget. Takk for det!