Oslo Konserthus 28.10.2004 Nordheim : Suite fra Stormen , Mozart: Symfoni nr. 41, Jupiter, Oslo-filharmonien Siri Torjesen, sopran, Njål Sparbo, baryton, Dirigent: Arvid Engegård
Overgangen fra Arne Nordheim til Mozart var brå og kanskje noe voldsom. For det lar seg ikke nekte for at Arne Nordheim klangmassive romantiske musikk var i en helt annen verden enn Mozart. Det måtte også en del av publikummet ha fornemmet for det var påtakelig mer glissent i benkeradene etter pausen.
Men her skal vi være forsiktige. For det går an å like både dattera og mora. Arne Nordheims musikk til Stormen er kanskje hans mest helstøpte og mest spilte verk. Undertegnete er av dem som beklager at han ikke har inkludert i sin nesten timeslange orkestersuite sine flørtinger med renessanse- og barokkmusik som vi hører i balletens annenakt. For også dette er spennende musikk. Synd at den er unndratt orkestersalene.
Men det viktigste er der. Åpningen når de to unge våkner på stranda etter skipbruddet med de lange bølgene som slår mot stranda og nysgjerrigheten over det merkelige de ser og finner, er der. Det er fascinerende musikk og uansett om man liker Arne Nordheim eller ikke er det en esteisk nytelse å høre den. Kanskje kom elektronikken for brått på i går, for musikken starter med elektroniske klanger før orkesteret sakte tar over
Sangsolistene, Siri Torjesen og Njål Sparbo, var plassert inne i orkesteret slik at de ikke skal pådra seg unødig oppmerksomhet som solister i klassisk forstand. De var utstyrt med mikrofon for stemmene skal også yte bidrag med lyder og tale utover det rent sanglige på linje med den elektroniske musikken.
Cello og bratsj er tildelt viktige solopartier og særlig Nora Taksdal løste sin oppgave med stor bravur.
Dette er utrolig vakker musikk og det er ikke til å undres over at balletten er blitt Nasjonallballettens største suksess gjennom tidene. Noe må dette utvilsomt tilskrives musikken.
Undertegnete var av dem som fryktet for at overgangen mellom Nordheim og Mozart ville bli stor. Det ble den også, men vi kan i hvert fall si at vi ble lyttende til Jupiter-symfonien med delvis nye (renskete) ører. Unge Arvid Engegård gjorde sitt til å drive opp tempoet i framførelsen. Energisk fektet han i vei på oppe på podiet og svetten begynte tidlig å renne.
Konserthuset var i går gjort om til fjernsynsstudio, noe det også var gitt beskjed om. Men samtidig var det også abbonentkonsert. Det lar seg ikke nekte for at kamerafolkenes mange og dels store bevegelser på scenen kunne virke distraherende selv om de beveget seg bemerkelsesverdig stille på sine myke joggesko.
