Fra sidrompa Stravinskij til glitrende Beethoven

Oslo Konserthus 15.3.2012 Rouse: Rapture, Stravinskij: Symfoni i tre satser, Beethoven: Klaverkonsert nr. 5, Oslo-filharmonien, Marin Alsop – dirigent, Paul Lewis – klaver

En konsert med de høye tinder og dype daler: vi gikk fra en heller sidrompa Stravinskij til en glitrende og feiende flott Beethoven. Årsaken skyldtes to ting: Beethovens brede linjer og majestetiske musikk og ikke minst en opplagt pianist som tente glød i musikere og dirigent.

Paul Lewis har skaffet seg et stort navn som Beethoven-tolker, noe ikke minst hans mange CD-utgivelser kan vitne om. Han spilte også samtlige av Beethovens klaverkonserter under Proms-konsertene i London i 2010. Den hardtslående pianisten er norsk gift og det var på tide at vi fikk oppleve ham her hjemme. Med humør, pågangsmot og en nesten suveren beherskelse satte han fyr på en konsert vi noen øyeblikk var nesten redd for ville døse hen av seg selv.

For starten med det relativt ferske orkesterverket Rapture av Rouse ga ikke stort mer enn vissheten om at det var tilegnet Mariss Jansons. Farlig nær Hollywood-musikkens klisjeer og tyktflytende riktignok tonale klanger ga det lite spenning før helt mot dobbeltstrek. Men da var det for sent.

Stravinskijs rytmiske tre satsers-symfoni forlanger tetthet og nærvær. Det savnet vi ved denne framføringen. Egentlig er det et spennende verk, men vi var langt unna å oppleve den siden i går. Her var det tydelig lite inspirasjon og gnist. 

Vi har berømmet Konserthusets nye ‘look’ og akustikk, men i går opplevde vi hvordan det nye klangbildet nesten kunne ta drepen på musikk som forlanger intensitet til fingerspissene. Her var det nesten som om de tette rytmene forsvant i klanghavet – og det er jo ikke slik vi ønsker det!

Men gudskjelov kunne en 30-åring fra Liverpool tenne varme i oss. Orkesteret var som forandret. De brede flatene hos Beethoven kom til sin rett.

Først og fremst: fantastisk spill av Paul Lewis!