Poulenc: Verk for klaver II
Nocturnes, Thème varié mm. Pascal Rogé – klaver
Decca 425 862-2 (del av 3-CD’ers boks med Poulencs klavermusikk)
Det er i hans verk for solo klaver at Poulencs musikk øver sterkest drag – gjennom det stille, nesten unnskyldende, i små men sjarmerende miniatyrer av klaverstykker. Likesom Grieg var han med få unntak ingen komponist av det store formatet. Derimot tok han igjen i sin musikk for klaver, hvor mange av stykkene er rene perler i all sin enkelhet og uskyld.
Her møter vi alle sidene ved komponisten, den melankolske og tankefulle, til den lett flørtende og ekstroverte kafegjengeren. Noen steder leker han seg med jazzliknende rytmikk, andre ganger blir han innadvendt.
Én ting kan du være sikkert på ikke å møte: det brautende og bombastiske, forklarende og programmatiske er ikke Poulencs verden. Visst hever han stemmen noen ganger, men da for å spørre, eller gi uttrykk for lystighet.t.
Den andre CD’en i serien med hans klavermusikk er den hvor det er lagt mest vekt på småstykkene, nocturnene, intermezzo’ene og hans humoresker og variasjoner. Bare et stort verk har vunnet innpass her: hans Thème varié fra 1951. Hele elleve minutter tar dette stykket – og det er mye til å være Poulenc. Lagt opp i den klassiske tema med variasjons-formen er likevel også dette stykket en slags miniatyrverden.
Det høres ubesværet og lett ut slik Pascale Rogénærmest leker seg gjennom disse korte satsene. Men det var ikke for ingenting at pianister som Backhaus og Horowitz kunne bruke hans humoreske som ekstranummer på sine konserter. Og hvis du tror dette er lette etyder, hør en gang til på presto’en i b-moll.
Men mer besnærende musikk enn den korte Petite Ronde fra Villageoises – små barnestykker – kan du lete lenge etter.
Om Poulenc
Vi skriver 1999 og dermed 100-års jubileet for Francis Poulenc. Denne store franske komponisten kom til å leve langt inn i vår egen tid, og særlig hans klaverstykker har åpnet interessen for mange.
Poulenc var elev av Eric Satie, og det er ikke uriktig å si at Poulenc på mange måter fortsatte der Satie slapp: med enkle, korte miniatyrer, inspirert av ‘livet på byen’ snarere enn konsertlokalene og konservatoriene. Men Poulenc skrev også store verk senere i sitt liv – operaer og messer.
Han var medlem av gruppen Les Six – sammen med blant andre Milhaud, Honegger og filmkomponisten George Auric (Paris-operaens mektige leder på 60-tallet) – som på begynnelsen av 20-tallet proklamerte seg voldsomt mot franskpåvirket wagnerisme og til og med Debussys impresjonistiske tonespråk. Musikk skulle være uten føleri og gjerne formidle stemningen fra musikkhallene og jazzen. Med Jean Cocteau som retningens ideologiske fører fikk den langt større betydning enn å prege Paris’ barer og utesteder.
Honegger skrev musikk til hyllest for maskinene og fotball, eksempelvis Pacific 325 og Rugby, også ‘maskinklang’ kunne inkorporeres i orkestermusikken deres. Poulenc var den finstemte og eteriske av ‘de seks’. Han holdt seg langt unna tungindustrien og utviklet i stedet en form for minimalistisk musikk til blant annet balletter de første tiårene av sin karriere.
