Oslo Konserthus 27.10.2005 Berlioz: Ouverture til Korsaren, Berlioz: Les nuits d´été, Dutilleux: Metaboles, Rave:l Valses nobles et sentimentales, Ravel: La Valse, Oslo Filharmoniske Orkester, Nathalie Stutzmann – mezzosopran, Michel Plasson – dirigent
Det var høytid over gårsdagens konsert med taler på fransk og notabiliteter både fra utgående og inngående regjering til stede. Konserten var den franske regjerings gave til Norge i forbindelse med jubileet i 2005.
Derfor var også programmet i sin helhet viet fransk musikk med gjennomført orkestralt virtuoseri og fargelegging fra Berlioz via Dutilleux til Ravel. Nathalie Stutzmann ga oss en levende og medrivende tolkning av Berlioz’ Les nuits d´été, et verk som lett kan tolkes som et fortryllende frieri til shakespear’sk sommernattstemning – noe som enkelte utøvere vet å unytte. Hos Nathalie Stutzmann var det anerledes. For henne var det innlevelse i musikk og tekst og det det uttrykker som var viktigst.
Derfor stilte hun på podiet oppsiktsvekkende enkelt kledt i svart dress. Prangende kjoler skulle ikke blende oss og ta oppmerksomheten. Med innlevelse ga hun oss en framføring som kunne være en skuespiller verdig. Slik lot hun diktene tre fram for oss med en stemme som bar budskapet. Sympatisk.
Vi undret oss over den lille notisen i programmet som kunne leses slik at Pierre Boulez ikke lenger var å regne som en av Frankrikes – og verdens – store nålevende komponister. Det er ikke tvil om at Dutilleux er mye framført i dag, ikke minst her i Konserthuset. Men når det gjelder den plass og posisjon som skal tildeles er vi neppe så kategoriske i vår oppfatning, ikke minst for hva som skjedde på 60-tallet.
Hans verk Metaboles føyde seg godt inn i kveldens program av franske fargerike orkesterstykker. Velklingende, flytende og uten forstyrrende pling-plong effekter åpnet verket med harde knuter hos blåserne som delvis lot seg løse opp av mykere klanger hos strykerne. Det var et verk som sto i fin kontrast til kveldens øvrige program, det skapte en spenning i oss og fikk oss til å strekke oss litt.
For Ravel er mye orkestral vellyd. Til tider kan det virke nesten for mye og da gjelder det å skrelle unna for alt opplagt publikumsfrieri som ligger i hans musikk. Som i går hvor attpåtil bare ‘valser’ sto på programmet. Men det edle ved dem er at de også kan innby til en kraftprøve for orkester og dirigent. La Valse har lenge vært et av orkesterets knall-nummer.
Michel Plasson som kunne virke litt rastløs og fraværende på store deler av gårsdagens konsert, var i dette verket helt hjemme. Han nærmest danset oppe på podiet og ledet det fram til sin store avslutning. Applausen var til å ta og føle på.
