Oslo Konserthus 4.11.2004 Olav Berg: Poseidon, Ravel: Klaverkonsert, Berlioz: Symphonie fantastique , Oslo-filharmonien, Håkon Austbø, klaver, Dirigent: Michel Plasson
Den franske dirigenten Michael Plasson vet å få kontakt med publikum. I går kveld var han i perlehumør. Mer enn populært var det at han etter konsertens hovednummer, Berlioz’ Symphonie fantastique, gikk rundt i orkesteret og takket hver enkelt etterpå.
Håkon Austbø kan se tilbake på en 40-årig karriere som topputøver. Hans framføring av Ravels G-dur konsert lot assosiasjonene gå til det tidligere nærliggende kjellerlokalet Club 7. Den nærmest hippieliknende nederlandsk-bosatte Kongsberg-gutten lot Ravel invitere og fulgte opp rytmene i førstesatsen med levende kroppsspråk og bevegelser.
Mot de jazzinspirerte riffene i begge yttersatsene sto annensatsens rike og rolige velklang som en stor kontrast. Håkon Austbø dvelte lenge og syngende ved Ravels toner. Men orkesteret fikk anledning til å leke seg litt med jazzriffs i sistesatsen. Plasson hindret dem ikke i dette.
Topp-punktet var Berlioz’ store symfoni Symphonie fantastique. Ryktene – om man skal feste lit til slikt – går jo på at den timeslange symfonien ble komponert i en slags opiumsrus av ulykkelig kjærlighet. For å holde oss til mer jordnært fakta var i hvert fall dette store 1830-talls det første i den symfoniske diktningens historie.
Symfonien har alltid vært et av orkesterets store glansnummer. Mariss Jansons hadde dette verket i sin hule hånd i sin tid. Framførelsen i går var ikke noe unntak. Vart, søkende og poetisk i verkets første del og senere stort og kraftfullt når ‘Marsjen mot skafottet’ satte inn. Vilt og hektisk ble det med heksene i Sabbatsnatten .
Det var med denne framførelsen som vi opplevde med Alpesymfoniensist. Tiden flyr avgårde uten at du registrerer den. Hvordan det som føltes som bare et par minutter nå blir bort i mot en time, er et av musikkens store undre.
Slik blir det en stor musikalsk stund. Michel Plasson fikk stor og fortjent applaus. Som sagt takket han for dette med å fly rundt og ta musikerne i hånda. Populært!
Men nå til hva som skjer utenfor Konserthuset. Nå må det gjøres noe med disse støyforurenserne som står utenfor og blåser amerikanske marsjer og musicalmelodier for tuba, trompet og trekkbasun. Riktignok har disse ‘stakkars’ musikerne fra St. Petersburg lagt vekk sine vanvittige stygge sirkusuniformer til fordel for noe mer kledelig politiliknende. Men deres nye flotte Volvo om hjørnet er sikkert den samme og musikken de blåser låter like forferdelig hver gang man kommer ut fra en konsert.
Noen må gripe inn mot slik støyforurensning. Vi har hørt to timer med praktfull musikk og Ravel og Symphonie fantastique er fremdeles i hodene vårt, og der skulle det gjerne fortsatt være!
